Førstereisgutt Anno 1966.  
     Av Kåre Lind, Mai 2009

Etter å ha unnagjort den militære førstegangstjenesten høsten 1966 måtte jeg finne en jobb frem til høsten -67. Da hadde jeg bestemt meg for å begynne på skole. Det måtte bli en eller annen form for teknisk utdannelse.

Jeg kommer opprinnelig fra ei lita øy i Nord-Norge som på den tiden hadde ca. 100 fastboende  med stort og smått. I dag nesten fraflyttet – men et paradis for sommerturistene.

Vel hjemme etter militæret ble jeg kontaktet av en kamerat som hadde planer om å reise til sjøs, og selvfølgelig utenriks – under varmere himmelstrøk. Som sagt, så gjort. Først pass, så hyrekontoret, sjømannslegen og 7.november-66 tilbake til hyrekontoret. Her ble vi mønstret på M/T ”Tank Rex”, Sigurd Herlofson, Oslo. Vi skulle gå om bord 13.november i Rotterdam, han som jungmann og jeg som smører.

Det bar sørover med fly til Fornebu der vi møtte resten av gjengen som skulle på samme båt, var visst 13 stykker. Det ble litt venting før vi skulle videre med en Braathen maskin via Sola/Stavanger. Mens vi ventet kom det en stram herremann bort til meg og lurte på om jeg skulle om bord på ”Tank Rex”. Jo, det skulle jeg da, hvor på han spurte om jeg kunne ta med en postpakke som skulle om bord. Jeg tok pakken og stakk den i handbagasjen. Har mange ganger lurt på hvorfor han valgte akkurat meg til oppdraget, en vanlig ”skrubb”, når det befant seg både offiserer og u/offiserer blant oss. Vel er jeg en pålitelig kar, men kan det vises så tydelig? Får nok aldri svar på det!

Flyturen gikk fint, selv om det var et øredøvende rammel i skrammelkassen som vi hang i luften med nedover til Amsterdam.

Så på ettermiddagen sto vi endelig på piren. En stor gråmalt midtskipsbåt med kritthvite overbygg, et fint skue syntes jeg.

Hilste kjapt på kapt.Solberg og 1ste styrmannen og fikk omsider avlevert posten som jeg hadde med. Etter å ha funnet frem til lugaren og fått pakket ut tingene mine, bar det opp i messa/dagligrommet der postutdelinga alt var i gang. Ei stund var det temmelig stille rundt bordene, mens brevene fra kjærester eller koner langsomt ble fordøyd. Tror noen leste brevene flere ganger før de brettet dem sammen og stakk dem i lommen. Det skulle ikke gå lange tiden før jeg satt likedan!

Neste morgen kl. 0710 ble jeg purret av den Spanske messemannen som reiv opp lugardøra og ropte: ”kom å spisa på bordet før helvete”. En snodig, men kjempegrei kar. Det ble en kjapp dusj før jeg møtte til frokost, mest for å bli skikkelig våken, dels for å dempe spenningen til det som skulle komme. Jeg hadde jo aldri tidligere vært om bord i et skip av slik størrelse. Derfor var forventningen/spenningen til å ta og føle på. Så stor var den at da vi gikk for å mønstre i maskinen så måtte jeg innom toalettet først – magen slo seg vrang! Sikkert flere som har opplevd det samme. Dette resulterte hvert fall i at jeg stilte 2 minutter for seint på manøverdørken der ”førsten” sto og tok imot alle og etter hvert delte ut dagens jobber. Han var ikke nådig skal jeg si dere. Selv om jeg forklarte han grunnen, så godtok han den ikke.

I nesten 2 måneder fikk jeg alle skittjobbene, selv om jeg tror at han etter hvert forsto at jeg ikke var noen ”slendrian”. Men jeg bet tennene sammen og lovde med meg selv at han ikke skulle få noe å ”kikke” på, og etter 2 måneder var det over. Da kom han og spurte om jeg ville gå vakt sammen med kvarten på 4-8 vakta. Jo, selvfølgelig ville jeg det, og fra da av ble tilværelsen mye bedre.

Tilbake til mønstringsdagen og turen som gikk fra Rotterdam til Es-Sider i Libya. Husker ikke nå hvor lang tid det gikk fra avgang Rotterdam til vi begynte på Biscaya. Her var det forholdsvis dårlig vær, og ettersom vi gikk på ballast ble det en del bevegelser i skipet. Jeg var ikke vant til disse langsomme bevegelsene fra side til side, og jeg gikk der og svelgte og svelgte. Og jeg som nærmest var ”født på havet” og aldri vært sjøsyk! Ved 10-kaffen bar det innom klossettet der jeg fikk ”rauta” ifra meg. Det var bare det som skulle til. Etterpå var alt som det skulle være. Sjøsyken var borte, og kom ikke tilbake hverken da eller senere.

Det ble mange turer mellom Mena og Europa. Også Statene ble avmerket på verdenskartet jeg hadde teipet på lugarveggen (har det faktisk enda). Notere ned alle plassene vi kom til, med datoer for ankomst og avgang.  Dette har jeg tatt vare på, merkelig nok!

Det ble mange turer gjennom Suezkanalen før den ble stengt ifm. 6-dagers krigen. Da den begynte hadde vi kurs mot Port Said på syd. Vi gikk til Augusta/Sicilia for å avvente situasjonen. Vi ankom 5.juni og ble liggende til 11 juni på reia, det ble mange kjedelige dager. Ordren som kom gikk ut på å seile rundt Afrika. Det var godt å komme i fart igjen. Turen gikk innom Las Palmas for bunkring. Der kom det om bord to søte jenter. Den ene norsk, den andre tysk. De lurte på om vi var interessert i å abonnere på tidsskrifter. Det var mange som fulgte opp, enkelte abonnerte på flere tidninger. Selv ble det et engelsk maskintidene for meg. De fikk underskriftene våre og pengene fikk de utbetalt av skipperen. Vi godtroende og lettlurte nordmenn. Bladene så vi aldri noe til!

Maskinrommet var stort, og renholdet vil jeg si var ekstremt godt. Det sørget ”førsten” for. Vi vasket og malte hele maskinrommet fra skylightet og ned til manøverdørken. Sprøytemalingen under skylightet ble utført av en ung matros som hette Vilhelmsen. Han hadde en enorm kapasitet der har hang i båtsmannstolen og svaiet fra side til side, rene apekatten!  Da maskinrommet var ferdigmalt så det riktig pent ut.

Det var to Gøtaverken hovedmotorer og to propeller. Derfor kunne vi ved flere anledninger ta stempelsjau under fart. Den varmeste ”fornøyelsen” var stempelsjau i Rødehavet. Vi var en godt sammensveiset gjeng der alle visste hva de skulle gjøre, så jobben gikk unna på fire timer med utskjei etterpå.

I dag er det rart å tenke på all skitten jeg har skrapet og vasket ut av spylebeltene. Svart som

f----n ble man, og så var det å bruke dieselolje for å vaske skitten av med. Rein ble vi, men lukta forfulgte oss selv om vi dusjet aldri så mye. Men det er rart hva en dose Old Spice kan gjøre. Med en dæsj her og der luktet vi som et parfymeri, men skitt au!

29 aug.-67 ankom vi og ble dokksatt ved Lisnave/Lissabon. Ei fin tid , men mye jobbing. Vi fikk alle en dag fri under oppholdet, og jeg og en motormann tok Lissabon i nærmere øyesyn. En koselig by, men kontrastene var store. Husker at vi på ettermiddagen havnet på kino, av alle steder. Og for en kino! Der satt vi og så filmen mens det ble servert både noe å bite i og drikke. Småe ovale bord var plassert mellom setene. Som dere sikkert skjønner; vi var havnet blant ”kremen” for å si det slik. Tror det ble en og en halv film, noe snacks og mineralvann på oss. Kaksene som satt i hvitskjorte og dress begynte denne tidlige august kvelden med sterkere saker i glassene.
                    

Det ble mange barbesøk, og barer var det nok av. Heldigvis for meg så hadde jeg allerede som ungdom et balansert forhold til alkohol. Med all den billige drikken skjønner jeg godt at mange bukker under og får problemer.

11 september forlot vi Lissabon, et døgn forsinket pga. skade på propell/ror da vi skulle ut av dokka. Det måtte ny dokksetting til og utbedring av skaden. Kursen ble satt for Baytown/Texas, der vi ankom 23 september 1967  -  på selveste gebursdagen min! Den eneste utskjeielsen i anledning dagen var en tur til Houston. Har for så vidt aldri hatt noen forkjærlighet for Statene. Alt sammen er så alt for stort for en nordmann oppvokst på landet.

Det ble å pløye Atlanteren tre ganger til med ”Tank Rex”. Først over dammen til Fawley/UK, deretter La Salina/Venezuela og tilbake til utgangspunktet mitt, Rotterdam.