Det skulle gå noen måneder før jeg fikk ny båt etter ARAGON,og det endte med at jeg måtte ta Messeguttjobb igjen enda så lite jeg likte det. Så den 29. mars 1954 mønstret jeg på M/S SARDINIA av Oslo. At hyren var hele Kr.356 hjalp noe, men det var på dekk jeg ville  jobbe.

SARDINIA var bygget i Holland i 1920,var på 3000 t.dw. og var utstyrt med Werkspoor dieselmotor og hjelpemotorer. Dette var noe uvanlig i en tid da dampen fortsatt var dominerende som fremdriftsmiddel for skip, og seilskuter fortsatt var et vanlig syn. Som ny hadde SARDINIA kun et tynt eksosrør stikkende opp over båtdekket, men det var senere bygget en skorstein som ikke hadde noen annen funksjon enn å ha et sted å male skorsteinsmerket på.

Som nybygget var broen åpen, men i ettertid var det bygget et knøttlite styrehus i forbindelse med bestikklugaren. Mest for å beskytte radaren mot været, tror jeg.

I det hele tatt bar hun preg av å være bygget i en overgangstid mellom damp og motor. Rak i baugen og med utoverhengende hekk var skroget tradisjonelt, og dekkene var pitchpine overallt.

Lugarene var alle tomannslugarer, og lå under dekk akterut. I dekkshuset  lå lugar for Båsen og Tømmermannen samt messe.

På dekket over messa  var nødrattet og en stor vanntank som leverte ferskvann  til innredningen akter. Denne måtte jeg pumpe opp for hånd med nikkepumpe hver dag.

Dekket hadde hadde planker over ståldekket, og hun ga inntrykk av å være REN og velholdt.

Jeg gikk ombord i Sandesund hvor vi lastet papir fra Borregård for Middelhavet. Ferdig lastet avgikk vi for Kristiansund. Som vi styrte nedover sørlandskysten på ettermiddagen, kom en lettmatros akterut og heiste flagget på halv stang. Det var Skipperen, Magnus Hansen, som plutselig hadde falt død om. Jeg hadde ikke sett så mye til ham, men husker at han var påkledd i noe som var nesten som uniform å regne i visse francofile kretser, nemlig grå dress og svart alpelue.

I Stavanger kom det ny Skipper ved navn Arnesen om bord, og vi gikk videre for å laste klippfisk for Spania og Portugal.

Ferdiglastet i Ålesund avgikk vi for Bergen om formiddagen. Værmeldingen var ikke den

beste med NW storm, men det så ut som om vi skulle rekke å runde Stadt før det ble for jævlig. Vi ville få vind og sjø på styrbord låring , men det var greit nok.

Lukene ble rutinemessig skalket, bommene låret og sikret i klavene.

Gaiere og preventere ble imidlertid kveilet opp på lukene, for ingen regnet med noe særlig overvann på den korte tiden det tok å dreie rundt Stadt.

Men der var det noen som tok feil. Ikke før var vi klar av de siste skjærene, før det satte inn med voldsom slingring og en helvetes vind fra NW.

Sjøen brøt innover dekket og feide med seg alt som lå kveilet opp på lukene, før noen fikk gjort noe for å berge det.                                                                                                    Alt ble føyset ned i le og siden vi ikke hadde skansekledning, men rekke, gikk det meste av tauverk og wire overbord og ble liggende å slepe etter skuta som skjenet avgårde med sterk slagside av vindpresset og sjøen.

Dekksgjengen ble straks satt i sving med å berge  det meste før det gikk i propellen. Det var farlig arbeid, men det var dyktige folk som visste hva de gjorde og hvordan det skulle gjøres.

Jeg var selvsagt grønn av sjøsyke og spydde galle som var like grønn som sjøen som brøt over poopen.

Vi hadde en dør i akterkant av dekkshuset, og det var den vanlige veien for å gå inn til messa og lugarene. I forkant var det en dør fra det knøttlille penteriet som hørte til messa, og det var den døren som nå måtte benyttes. Som vanlig var langt inn på syttitallet var dørene laget av 2-toms teakplank, og kunne stå for en støyt.

Som det ble tid for middagen kl 1130, forsøkte jeg å komme meg over dekk til byssa som lå midtskips. Jeg klarte såvidt en tur, men fikk da beskjed om å holde meg under dekk. En Smører  gjorde neste forsøk, men ble tatt av en sjø og slått mot rekka mens bakkene med mat forsvant ut i sjøen. Han ble skadet i ryggen og ble sykeavmønstret i Bergen.

Skuta tok en voldsom overhaling og jeg hørte en smell gjennom alt levenet. Jeg sto i penteriet og så ut gjennom den lille ventilen i døra. Plutselig var det bare grønn sjø å se og vannet ble presset inn rundt hele døren med stor kraft.                                                 En sjø hadde slått fullstendig over poopen og smellen kom fra klaven til styrbord femmerbom som ble sprengt da bommen ble løftet opp og slengt over løftet til babord bom.

Noen av dekksgjengen så hva som skjedde, stormet ut og klarte å sikre bommen før den løsnet og virkelig begynte å svinge og slå om seg. Det var som et av de gamle bildene fra seilskutetiden med menn i oljehyre til knes i fresende sjø.

Det var vått overalt, og flere tommer vann fosset frem og tilbake på dørken i takt med overhalingene. Noen middagsservering ble det ikke snakk om, og Båsen forbarmet seg over meg og sa at jeg kunne ta fri. Takknemlig krabbet jeg i køya og lå der og brakk meg uten at noe kom opp.

Jeg vet ikke om jeg sovnet , men borte ble jeg,og da jeg våknet var det helt andre bevegelser.

Vi hadde nå forandret kurs for å gå inn mot Ulvesundet og leia sydover, og med sjøen rett akterlig var vi allerede inne i roligere farvann og det var slutt på de voldsomme bevegelsene.

Det skulle bli mange stormer senere, men ingen så vill som den utenfor Stadtlandet. Det er noe med sjøen der og måten den blir slått tilbake fra det bratte fjellet. Det var imidlertid den siste stormen den våren og siden var det bare sommerseiling.

Sommeren på norskekysten er bare praktfull med frisk luft og sollys nesten hele døgnet. Aldri har jeg seilt på en vakrere kyst.

Hva som er bemerkelsesverdig, er det faktum at til tross for at jeg hadde sett grønne sjøen og spydd like grønn galle, tok ikke dette motet fra meg. Det er ingenting som gjør en så miserabel som sjøsyke. De fleste gir opp, men jeg og Admiral Nelson blant mange andre, forble sjøsyk hele livet uten å bli stoppet av det.

Vi var en tur innom Antwerpen og da vi rundet Valcheren for å gå opp Schelde, klatret jeg opp i masten, og da kunne jeg se over dikene og NED på hustakene innenfor. Jo, Nederland lå virkelig under havets overflate.

Vel oppe i Antwerpen kom Griesen, som var handelsmann, ombord og tok noen av oss med opp til butikken sin hvor han solgte alt en sjømann kunne trenge. Det ble ikke den store handelen, men en rund, hvit US Navy cap ble det, og jeg syntes den var ganske stilig.

Senere ble det en tur til Schipperstraat hvor sjapper og horehus lå tett i tett. Det var sjapper med navn som Cafe Solskinn, Narvik, Florida og Starboard Light.                           De luktet av øl og røyk, og mange hadde et automatisk orkester som spilte musikk som en lirekasse. Det skulle etterhvert bli mange besøk  i gata i årene som kom.

Kokken og Stuerten ombord i SARDINIA fortjener hederlig omtale. Kokken var en av de få skipskokker som likte jobben sin og kunne koke. Det kunne merkes på maten, for han la mer arbeide i den  enn hva som var strengt nødvendig. F.eks. var geleen dekorert med krem, og han laget Waldorfsalat. Stuerten var heller ikke borte. Han sørget for at det kom vinflasker på bordene hver søndag. Det var riktignok billig spansk vin, men likevel var det bemerkelsesverdig.

Reisen gikk videre forbi hva jeg senere fant ut var Ouessant, det vestligste fyret i Frankrike, og som på norsk ble Høysand. Over Biskaya i godvær og til Bilbao hvor vi tilbrakte hele påskeuken. Jeg brukte hele 200 Pesetas der, og det utgjorde Kr.37,- den gangen.

Tømmermannen fra Kristiansund tok på seg rollen som lærer for en uerfaren dekksgutt. Under hans beskyttelse gikk jeg i land og ble servert et glass Anisette, for det syntes Tømmern var så godt. Selv har jeg klart å styre min begeistring for stoffet, men den gang gikk det rett til hodet på meg.

Så erklærte Tømmern at nå skulle vi på Horehus. Med ”Casa de Puta” begynte min første leksjon i spansk. Vi fant frem til den rette gata  og rette huset, for Tømmern hadde seilt lenge på Middelhavet og snakket endel spansk forstås.                                                    Det bar inn på horehuset hvor Tømmern forklarte at her kom han med en jomfru, mens jeg sto der med en harding og et dumt glis fra øre til øre.

Jenta jeg endte opp med var ikke spesielt pen, men varm var hun, og 15 åringen rasket fort og forretningsmessig over henne.

Jeg fant fort ut at det var slik sexlivet til en sjømann måtte være. Korte møter med jenter som alle var forskjellige, men likevel så like. En hore er sjømannens beste venn, fikk jeg lære, og det kan nok stemme. Forholdet til jentene var som forholdet til en skipskamerat. Faenskap mot jentene syntes ingen om, og det var vanlig at hvis vi løp ut i dårlig vær etter en havn at det ble spurt om hvilken jævla fyr det var som ikke hadde betalt jenta. Det ble ansett for ulykkesbringende å ikke gjøre opp for seg.

Det var mye fattigdom i Spania på den tiden, og på kaia sto barn og tigget mat. Jeg ga et brød til noen småbarn, men fikk kjeft for det og beskjed om å la være. Det var så mange fattige at vi kunne risikere at de strømmet til i store flokker hvis det ble kjent at det var mat å få.

Livet var hardt for enkelte.

Turen gikk videre langs kysten til vi rundet Finisterre og fortsatte langs kysten av Portugal. Duften fra pinjeskogene  i den nordlige delen av landet kjentes godt der ute hvor vi gikk med fullmåne på himmelen og morild i sjøen. For første gang fikk jeg se springere som lekte foran baugen, og morilden fra store fiskestimer som delte seg for oss. Ung og uerfaren som jeg var, løp jeg akterover til messa og hikstet hesblesende frem at det var noe inni helvete med fisk foran baugen. Jeg må ha hatt en vag tanke om at den måtte kunne fanges på en måte. Rene jaktinstinktet hos en ung fangstmann. Så kom jeg på at egentlig var jeg på utkikk og dermed bar det i full fart frem til bakken igjen før styrmannen oppdaget at jeg var borte. Ingen kom forover for å fiske rimeligvis.

Jeg har noen bilder fra de årene, og hva som slår meg er hvor unge vi var, hvor vakre, modige og udødelige. Livet strakte seg uendelig bort over horisonten. Vi var der for å erobre verden, og det var akkurat det vi gjorde. Verden var vår, og vi var situasjonens herre uansett hvor vi kom. Vi var de beste sjøfolk noensinne, og vi visste det. Hvilken berusende følelse!

Det ble tre turer på Middelhavet med SARDINIA det året. Vi anløp Savona hvor jeg tok opp 5000 Lira (Kr.58,-) og kjøpte bl.a. min første klokke som stoppet så snart selgeren var ute av syne, men det ble rettet opp i Livorno hvor  klokka ble byttet i to marmor bokstøtter hvorpå JEG forsvant før klokka stoppet. Det var forresten der jeg så TV for første gang, men jeg ble ikke særlig imponert. Vi var også innom Napoli uten å dø av det, men på vei dit passerte vi Stromboli om natten og kunne på trygg avstand beskue det onde, røde lysskjæret som ga gjenskinn fra skyene over. Genova var vi selvsagt innom og Izmir og Bandirma i Tyrkia.                                                                                               

Vi hadde fått ombord en matros ved navn Johan. En nordlending på to meter og 120 kilo. Spriten og han gikk dårlig sammen, og det fikk vi se i Bandirma.

Jeg var vaktmann, og da jeg purret ut på morgenen var Johan borte. Da dagslyset kom, fikk vi syn på ham. Under en jernbanevogn på kaia sammen med en geit lå Johan i dyp søvn. Han luktet geit resten av den dagen.

Vi losset TNT fra Drammen og det var ikke helt ufarlig for på mellomdekket hadde vi karbid i fat fra Muruvik, og der gikk sjauerne og slo lens innimellom fatene. Sprengstoffet i trekasser ble stablet i nett og hivd iland. Jeg sto ved siden av 3.styrmannen da en kasse gled ut av nettet og smalt i dekket med et brak. Styrmannen ga meg en dytt så jeg forsvant bak mastehuset før han selv stupte etter. Det var ren refleks, for det var bortkastet. Hvis det hadde eksplodert, hadde hele skuta gått i lufta.

Izmir har etterhvert blitt kjent som reisemål for norske turister, men i 1954 var det en fullstendig ukjent plass for de fleste nordmenn. Vi lastet tobakk og tørket frukt der. Da jeg senere fikk fruktsuppe med tobakksmak i Marinen, visste jeg hvorfor.                                 Frukten og tobakken ble stuet i samme rom og tok smak av hverandre. Selvsagt ble det luftet godt med lukene åpne i hjørnene, men det hjalp lite.

Nå var ikke dette alt vi hadde fått ombord i Izmir. Vel ute i sjøen dukket det plutselig opp en mann på det mørke dekket. Det var en blindpassasjer som hadde gjemt seg i rommet. Han snakket bare tyrkisk og ble satt til rustbanking til han ble hjemsendt fra Italia.

I Itea lastet vi bauxitt for Høyanger. Det var ikke store klatten i rommet, og lastingen foregikk på en meget primitiv måte selv etter den tids standard.

Som vaktmann på kvelden, var det min jobb å ro folk i land, og ombord på kvelden. Vi brukte en liten travaljebåt som vanligvis sto under daviter på poopen. En kveld sto Johan på land og brølte hest på å bli hentet. Han hadde vært på land og fått seg rikelig å drikke. Hans drikkevaner var ikke de beste, og nå hadde han en halvfull flaske med søt og klissen bananlikør på baklomma. Da han skulle gå ombord i travaljen, tråkket han på ripa og med 120 kg. i tråkket vippet den lille båten til så Johan gikk rett til sjøs, og jeg holdt på å følge med. Søkk våt kom han med hjelp ombord i travaljen og bort til fallrepet. Flaska med bananlikør var nå toppet opp med sjøvann, men Johan satte seg søkkvåt til i messa, og ga ulåter fra seg mens han drakk av svineriet.

Neste morgen  var han ikke til å få ut av køya på morgenen, og lugaren så ikke ut med spy, sjøvann og våte klær overallt. Jeg hadde bakstørn den dagen, og var i gang med å vaske lugarene da Johan omsider tørnet ut. Jeg traff ham da jeg kom opp leideren fra lugarene. Han sto foran døra ut til dekk, og ville ha meg til å gjøre rent i hans lugar også. Det kunne han gjøre selv, mente jeg. Ikke faen om jeg ville tørke opp spyet etter ham.

Han ble skikkelig sint og langet ut etter meg. Jeg trakk meg unna den eneste veien jeg kunne, nedover leideren. Han kom etter, og da jeg kom ned på dekket, sparket han ut etter meg, hvorpå jeg fanget opp benet, og bendte det rundt skottet som gikk på ene siden av leideren.

Så sto vi der da. Han på ett ben og med godt tak i rekkverkene. Jeg med et ben jeg ikke turde slippe.

Men jeg fant jo ut at her kunne vi ikke stå i det uendelige så jeg lot benet gå, og idet han fikk igjen balansen og kom ned på dekket, klistret jeg til ham, dukket under armene hans og kom meg ut på dekk. Han kom ikke etter.

Vi fikk et anløp av Itea senere, og da gikk det ikke så enkelt for seg. Lasten som besto av relativt små kasser, var lastet i femmerluka, og problemet oppsto da vi skulle få skuta så langt frem at luka kom langs kaien. Det viste seg at det ikke var nok vann til å komme så langt frem. Vi hadde en manilatrosse i land forut og hev skuta forover, men da toerluka var    langs kaien var det stopp. På broen sto Skipperen og en gresk los som snakket lite engelsk, og forsto mindre. Det ble en helvetes krangel da Overstyrmannen tittet over svineryggen og så hvor grunt det var. Skuta sto på grunn rett og slett, og det hoiet han i retning broen. Det stemte ikke med losens oppfatning , og da han heller ikke forsto hva skipperen sa, skrek han forover `Heave manila!` Skipperen protesterte og sa at vi tok bunnen, men det ville ikke losen høre på, og ble virkelig opphisset. Den svarte barten strittet da han skrek ut `Me kommando! Heave manila!` og veivet med armene mot bakken. Da hadde skipperen fått nok og ba losen vennligst hive seg i land.

Der lå vi med det meste av skuta stikkende langt utenfor kaien, men lasten ble hevet opp på dekk, så båret forover til toeren hvor det ble losset. No problema!

I likhet med ARAGON var SARDINIA også en smuglerjakt. Tømmermannen hadde vært ombord i over fem år, og hadde sitt spesielle skjulested under kornskottet som lå stablet i akterkant på tweendekket i femmerluka. Der hadde han formet plankene etter stålskottet mellom innredningen og lasterommet, så det ikke var den minste sprekk som tollerne kunne lyse eller smyge et speil inni. Det var litt av en jobb å få plassert noe der, men da måtte hele skottet, d.v.s plankestabelen, flyttes for å avsløre gjemmestedet. Og det gadd ikke tollerne. Tømmer`n derimot hadde god tid, og hadde laget spesielle kroker til å fiske opp plankene med.

Da, som nå, var det gode penger å tjene på spritsmugling, og i Spania kunne en på apotekene kjøpe beste sort druesprit til noen få øre literen.

Men så var det dødsgjengen da. Det var en gjeng med tollere som reiste rundt i landet og slo til hvor som helst. Som tidligere styrmenn og skippere kjente de til de fleste gjemmesteder  i en båt, og de var ikke redde for å bli skitne, eller å undersøke de vanskeligste steder. Men som regel gikk det bra.

Det var faste gjemmesteder ombord i SARDINIA som aldri ble oppdaget.

En dag kom to matroser inn på min lugar, og tok alle klærne ut av kleskapet. Så ut med hylla, og stanga for kleshengerne. I bunnen på hullet for stanga var det en uskyldig papirtutt, liksom for at det skulle sitte bedre. Bort med papiret, og en treskrue kom tilsyne. Når den ble skrudd løs, kunne et panel vippes ut, og dermed kom en til mellom stålskottet og treskottet, og der var det god plass.

Da spriten var på plass, ble sprekken for panelet sparklet og malt så ingenting var synlig.

En gang fikk   en norsk skipper ved navn Abrahamsen sin siste reis med oss fra Malta og hjem. Han lå i en kiste som igjen var pakket i en stor kasse med sagflis. Denne ble surret oppe på dekkshuset akterut, og etter at kista var tatt i land i Norge, mente Tømmermannen at en kasse med sagflis var akkurat tingen å ha, hvis det ble noe oljesøl eller lignende på dekk. Så kassa ble stående der.

Så lastet vi persiske tepper i Beirut, og noen av mannskapet fant ut at det var akkurat hva de trengte på dørken i lugaren sin, så et antall tepper fant veien fra lasterommet og akterut til lugarene.

I Bordeaux kom tollerne ombord og fant et teppe i sagfliskassa. Alarmen gikk blant gutta, og alle fikk det travelt med å få bevisene unna. Noen tepper gikk ut ventilen og rett i elva, men midtskips sto Tømmern sammen med Styrmann, og så tilfeldigvis et teppe komme drivende med strømmen. Rådsnar som Tømmern var, klarte han å fiske opp et teppe, før det gikk opp for ham hva som foregikk. Så der sto han og gjorde seg dum mens styrmannen og tollerne undersøkte teppet, og bestemte seg for å undersøke lugarene. Tømmern tuslet med, og la ut for tolleren og styrmannen så de helt glemte å se i lugaren hans. Og godt var det, for der lå det største teppet av alle.

På vei ned elven fra Bordeaux på kvelden kolliderte vi med en tankbåt. Jeg sto til rors og kunne se baugen på en båt som overtok oss ganske fort.                                                   Som den passerte på babord side forover, merket jeg at roret ikke virket. Jag la det mer og mer styrbord og sa fra til styrmannen som beordret "hardt styrbord", men ingenting nyttet. Jeg fant senere ut at når to skrog passerer nær hverandre, oppstår det et lavtrykk mellom dem, og de blir trukket mot hverandre.

Vi kunne se den større båten nærme seg fra babord, og losen og styrmannen rømte ut på styrbord brovinge. Jeg sto alene igjen med roret hardt styrbord, og visste ikke hva jeg kunne vente meg. Så smalt vi sammen, og akterkant av svineryggen ble klemt et stykke inn. Vi tok en overhaling som fikk meg til å slippe rattet, og ta et par skritt i retning av døra til styrbord broving, men da rattet snurret midtskips, grep jeg det igjen, og fortsatte å styre. Så var tankbåten forbi, og det hele var over uten noen større skade.

Vi lastet vin både på Samos og i spanske havner. Store fat på 700 liter som skulle til Vinmonopolet. Fra Franske havner store fat med vin og konjakk. Men ikke alt kom frem til mottakeren.

 Et parti med edel konjakk bestemt for Alger ble stuet i femmeren, og luka låst med wire trukket gjennom øyebolter i forseglingsbommene. Likevel var det ikke lenge før det dukket opp konjakkflasker blant gutta.

Etter Samos skulle vi feie og gjøre rent i 4.rommet, og på mellomdekket sto kjempefatene med vin på rekke og rad. På ettermiddagen hentet Tømmern spikerboret som alltid lå klart over døra i messa, og så begynte tappingen. Det foregikk ved at han først spikket to plugger, så boret han to hull, det ene over det andre, og regulerte strålen med pluggene. Tømmern hadde gjort dette utallige ganger, og jeg ble holdt i sving med å bære flasker og ballonger akterut. Dette kunne bare gjøres mellom kl.13 og 15 da de fleste sov middag. Ferdig med tappingen ble pluggene slått inn og pent kuttet på utsiden.

Det slo meg at et fat etter noen år i denne farten, måtte se ut som et pinnsvin på innsiden.

Sjauerne i Oslo hadde sin egen måte å komme til innholdet i fat. Da fat skulle losses, ble det første slått inn i lukekarmen akkurat så hardt at det begynte å lekke litt. Så ble det låret ned i rommet igjen, og plassert på en slik måte at det var plass til en blikkboks under lekkasjen. Denne tømte sjauerne med jevne mellomrom.

Var det kasser med flasker, fikk også de seg en smell, men da hadde de en pøs hendig til, for da flommet det. Glassbiter ble silt bort i treull og papp, og kom ikke ut sprekkene i kassene.

I Trondheim ble jeg satt som vaktmann i femmerluka. Vi losset Vermouth til Polet den dagen, og sjauerne lurte meg trill rundt mens de stjal som ravner. Metoden de brukte, var å grave flere ganger inn i lasten som besto av kartonger med 12 flasker. Sjauerne var klar over at jeg ikke kunne holde øye med alle gangene, og det var ikke lite de fikk med seg.

Det ble mange anløp i Middelhavet. Alger, Alexandria, La Valetta, Pireus, Thessaloniki, Haifa. Alle steder var nye for meg, og hver havn en opplevelse.I Alger sto araberne på kaia, og viftet med pikken mot messejentene som sto betatt ved rekka og forsøkte å rødme.

Vi gikk gjennom Bosphorus til  Svartehavet, og jeg tittet storøyd og fotograferte med mitt Browniekamera de mektige murene og tårnene rundt det gamle Konstantinopel.

I Constantsa fikk vi se hvordan det var i kommunistland. Alle - ALLE - våre eiendeler unntatt det vi hadde på oss, ble samlet inn og forseglet i sykelugaren. Ved gangveien var det vakt med maskinpistol, og ingen fikk gå iland. Heldigvis gikk vi igjen samme kveld.

I Haifa var det Sjømannskirke drevet av en eller annen misjon, og presten arrangerte tur til  Genesaretsjøen og Tiberias. Vi badet i sjøen, men den var så varm at det var ubehagelig. Ved Jordan stoppet vi, og fylte flasker med vann som råtnet på veien hjem.

Presten berettet hånlig om kampene i 1948, og om hvor feige araberne var. Vi kjørte forbi en leir for palestinske flyktninger. De små hyttene som var bygget av bølgeblikk, var glohete i solen, og iskalde på vinteren og om natten.

Vi stoppet i nærheten av et beduintelt, og presten berettet om hvor primitivt de levde, før han ledet oss bort til teltet hvor vi høflig  og gjestfritt ble budt sterk arabisk kaffe.

Jeg har aldri glemt prestens nedlatende holdning ovenfor araberne, og det har senere bidratt til å forme min mening om situasjonen der.

Etter en tur på Middelhavet ble jeg i mai mønstret om til Dekksgutt, og begynte endelig med det jeg hadde størst interesse for. De eldre karene lærte villig fra seg, men det var mange ting som bare kunne erfares. Knoper og stikk var greit nok, og der var det noen gode lærebøker. Å lære å overleve var mer alvorlig. Ikke gå under hengende hiv, ikke stå med benene i taukveilen, ikke gå innenfor tau eller wire som sto spent i en vinkel. Noe kunne ryke og en kunne bli et hode kortere. Alltid å gi en hånd med hvor det trengtes, og ikke stå å se på. Det var mye å lære.

Jeg fikk min første tur i kjettingkassa, for kjettingen måtte kveiles, som det het, når ankeret ble hevet inn. Det var en møkkete jobb for kjettingen var sleip av illeluktende gjørme.En måtte bruke en krok, og forsøke å dra den bort i hjørnene på kassa etterhvert som den kom inn. For å få til dette måtte en ofte inn i kassa, og det var livsfarlig. En gang vi skiftet fra en ankerplass til en annen, noe som tok noen minutter bare, glemte styrmannen å si fra ”Vel i kassa” til han som var i kjettingkassa, før ankeret ble droppet for andre gang.                                                                                                                   Det var en dødelig feil av styrmannen, og han som hadde klatret ut av kassa for å ta en røyk, kastet jakka og lua si inn i kassa da kjettingen rauset ut igjen. Da styrmannen så jakka og lua komme fykende opp med kjettingen, husket han mannen i kjettingkassa og holdt på å drite på seg, før han fant ut at alt hadde gått bra likevel.

Mannskapet var noe eldre enn de jeg senere skulle komme borti. Det var gjerne gifte folk som også hadde barn og derfor gjerne ville seile i hjemmefart. Det var også noen krigsseilere. Særlig husker jeg Aronsen fra Drammen. Han var en høy, kraftig kar med det blondeste hår jeg til da hadde sett. Han så ut som prototypen på en SS-mann, og fortalte at under krigen var han blitt arrestert i New York bare på grunn av utseendet.

Dessuten hadde han sittet i SingSing etter et mislykket forsøk på å rane en bar. Mange var historiene som ble fortalt rundt messebordet, og jeg lyttet med stive ører.

                                                                                                                                                                                  I 1954 var det bare 9 år siden krigen sluttet, og store deler av Europa lå fortsatt i

ruiner. Særlig ille så det ut i Dunkerque, men for en som hadde opplevd ruinene i Molde og Kristiansund, så det helt naturlig ut.

Da vi gikk ut på kvelden, sto jeg til rors, og plutselig begynte kompasset å svinge vilt fra side til side. Forskrekket ropte jeg på styrmannen som rolig ba meg styre på et lys forut. Han forklarte at det var alt jernskrotet på bunnen som påvirket kompassen, og den historisk interesserte vet jo hvorfor det er så mye skrot akkurat der.

Alle havner i Nord-Europa var nedslitte og grå. I Kanalen og Nordsjøen lå det fortsatt minefelt, og vi måtte styre etter sveipede og merkede renner. I tåka og med primitiv radar var det lett å komme ut av renna, og rett som det var kom det meldinger om skip som var minesprengt. I tilfelle vi skulle få øye på en mine, hadde vi et antall Mausergevær med ammunisjon klar i tørrproviantrommet. Vi skulle da skyte på minene til de enten eksploderte  eller sank.

I løpet av sommeren fikk vi også et anløp av London. Vi lå i West India Docks, og over takene på kaiskurene, kunne jeg se noen høye master mot himmelen borte i Milwall Docks. Da jeg hadde et par timer fri, gikk jeg bort for å se hva dette var. Til min overraskelse kom en tremastet seilskute tilsyne da jeg rundet det siste hjørnet. Det var den gamle teklipperen Cutty Sark som lå der i opplag. Hun var gissen og i dårlig forfatning der hun lå,  men har senere blitt restaurert, og ligger nå i Greenwitch.

Havnene i Middelhavet  var bare GAMLE, og bar preg av det, men Middelhavet var blåere enn  det er i dag, og ennå ikke ødelagt av millioner av turister. Vi hadde verden bare for oss selv. Ikke en turist å se så langt øye rakk.

I havnene var det jenter av alle størrelser og former, og i en verden hvor det meste manglet, var alt gangbar valuta. Såpe var populært, men det var også en som gikk på horehus med en klippfisk innenfor skjorta og ble godt mottatt.

Hva Båsen betalte med, er ikke godt å si. Han var over seksti, og en mannsalder til sjøs i krig og fred hadde gjort han dårlig i både sinn og skinn.                                                                                                                          En dag i Beirut holdt han på å sprøytemale lukekarmene da han plutselig satte fra seg sprøyta, og stimet i land så fort de dårlige bena kunne bære ham.                                Direkte på horehus bar det, for plutselig hadde han fått lyst på et nummer, og det var en stund siden sist, så det var nå eller aldri?

I Alexandria kjøpte jeg noe som selgeren påsto var Spansk Flue,og som visstnok skulle ha samme effekt som vår tids Viagra. Det var en bitteliten flaske med etikett på arabisk, og jeg var noe usikker på både innhold og virkning. Vel hjemme var det en av mine galere kamerater som testet stoffet. Det smakte såpe, og effekten uteble.

Det var forresten der jeg kjøpte skinnstøvler og diverse andre skinngjenstander, som egentlig var laget av hardpresset papp. Jeg syntes det var litt rart at det skulle være nødvendig å gå til alt arbeidet med å forfalske skinn i et land hvor det var så mange kameler, men jeg lærte vel noe der også .Det var en del av opplæringen som sjømann.

Ja, sommeren 1954 var fin, men det gikk mot høst og vinter. Den norske vinteren var jo det jeg ville bort fra, og den 15.nov.-54 mønstret jeg av. Jeg hadde fortsatt for lite fartstid til å mønstre ut som Jungmann, så etter tre uker i land mønstret jeg igjen ut som Dekksgutt i en tankbåt som skulle gå i tropefart.