Min førstereistur
til sjøs med M/T ”Bergeland”
Av: Oddleth
Jeg hadde allerede søkt plass på skoleskip da jeg fylte 15 år i Februar 1955. Jeg hadde sett en annonse i en eller annen avis og dermed søkt på ”Christian Radich”. Fjorten dager før dette kurset startet fikk jeg besjed via arbeidsformidlingen om at skoleskipet ”Gann” ville komme til hjembygda den 5. Mai, så jeg måtte være klar til å gå om bord her isteden. Vel, den 5. Mai opprant og gjett om det var en spent femtenåring som ruslet av sted hjemmefra med sjøsekk over skulderen som inneholdt sengklær og noen få andre småting som man måtte ha med seg og som var nødvendige.
Etter endt kurs, d.v.s. etter ca. 45 dager var man på hyrekontoret i Stavanger den 20. Juni og mønstret som messegutt på M/T ”Bergeland”, kontrakten lød på 12 måneder med avmønstring i nord Europa. I min avregningsbok fra Bergeland ser jeg at hyren for messegutt i 1955 var ufattelige 377,- Kr./mnd. Vi var faktisk fire Ganngutter som skulle om bord her og en 2. styrmann, han skulle være reiseleder. Vi fikk gleden av å reise med T/S ”Leda” til Newcastle. Du verden for en kjempeflott båt, rene skjære cruiselineren. Fra Newcastle bar det med tog til London, flott sommervær og for første gang i et fremmed land og man fulgte godt med på terrenget og alt det fremmede som passerte cupevinduene på vår vei mot London. Hit kom man på sen ettermiddag og ble innlosjert på Dutchy hotell. Her ble det flatseng i en eller annen sal, det var fullt belegg her så derfor ingen ordentlig seng å sove i her. Etter middag på Dutchy tok 2. styrmannen oss med på en liten spasertur i nærområdet av Dutchy og han hadde åpenbart vært her tidligere og kunne bl.a. påvise hvor ”Dump i Helvete” lå. Vi i vårt lille reisefølge var for unge den gangen til å gå ned trappen og inn der, det var nemlig utvendig trapp ned til denne berømte sjappa. Det er vel ikke helt usannsynlig at det er denne trappa som har gitt sjappa navn??? Siden vi skulle tidlig opp neste dag og reise ned til Coryton i Themsenmunningen hvor ”Bergeland” da skulle være ankommet, ble ikke vår spasertur i verdensbyen London av noen lang varighet. Sankthansaften, 23 Juni 1955, kom vi med drosjer på kaien og her sto stuerten og tok i mot oss. Han viste oss lugarene hvor vi satte fra oss den lille bagasjen vi hadde og vi ble umiddelbart satt til å bære proviant. Antagelig hadde vel en del av mannskapet mønstret av så han var vel litt i beit for proviantbærere akkurat da. Det var ”kutyme” som en gammel styrmann en gang uttalte, det å bære proviant. Den samme styrmannen hadde for vane å bruke ordet ”kutyme” titt og ofte i de forskjelligste sammenhenger.
”Bergeland” var på 32807 DWT og hun hadde et mannskap på i alt 55 mann den gang, en anseelig forsamling av skotter, irer, engelskmenn, spanjoler og en cubaner, en newsealender, en polakk, en estlender, en finnlender og nordmenn selvfølgelig. Dagen etter var ”Bergeland” utlosset og man satte kursen mot Palermo på Sicilia for dokking.
Man kom ganske fort inn i arbeidsrytmen i messa, jeg hadde fått offisersmessa og renhold av maskinistenes lugarer som mitt ansvarsområde og det gikk i grunnen ganske greit. Skipperen så man aldri akterut bortsett fra bakstørndagene, da kom han med hvite hansker sammen med stuerten akterut på inspeksjon. Ellers kunne man se han ruslet frem og tilbake på dekket sitt.
Det var jo sommer og maksvær over Biscaya så man skar klar sjøsyke så langt. På dekk pågikk tanksjau nesten dag og natt for å bli ferdige før dokksetting og vindmennene kom opp. Man passerte Gibraltar på dagtid og fikk oppleve hvordan denne kjente klippen så ut fra sjøsiden. Etter ytterligere ca. tre dagers seilas ankom man Palermo. Hva som var grunnen til dokking etter bare ca.9 måneder etter levering fra Rosenberg festet jeg meg ikke ved den gangen men det ble i alle fall ca. to uker i Palermo. Det ble bare noen småturer ut forbi ”gaten”, man hadde jo ikke fått opptjent så mye på ”boka” ennå at man kunne ta ut noen lirer og kjøpe for. Den eldre garden om bord hadde jo peilet seg inn på ”første sjappa” utenfor ”gaten”og de fleste kom vel sjelden lengre en dit. Fikk være med på en liten sightseeing tur med hestedrosje gjennom byen som noen eldre av mannskapet spanderte på oss unge.
Etter ca. to langdryge uker avgikk vi endelig Palermo og de aller fleste var vel i grunnen godt fornøyd. Passerte gjennom Messinastredet i flott sommervær og etter ca. tre døgn var første stopp nå Port Said. Før vi kom inn for å fortøye i ventebøyer ble vi nykomlinger formanet om å lukke ventiler skikkelig og holde lugardørene låst. Allerede før vi var fortøyd var Gamle Moses sine kjøpmenn om bord og spredde utover butikkene sine på dekk akterut. Underlaget som varene deres ble lagt på var som oftest blankiser med mange forskjellige kjente norske rederimerker. Alt dette nye og eksotiske var noe som festet seg i en ung gutts minne og du verden så mye rart de hadde og selge, spilledåser, camelsadler, puffer og tepper i alle varianter og mye, mye mer. ”Skriva på boka, kaptain betala” var utrykket som gikk igjen hvis man viste litt interresse for noe av det som ble bydd frem. Ved passering av Zueskanalen merket man at varmen begynte å gjøre seg gjeldende og det var til og bygynne med svært lite å se på kanalbreddene, stort sett bare sand. Etter noen få timer passerte man Ismailia, en flott by å se på avstand med palmer, nærmest lik en eventyroase og man kom så ut i Great Bitter lake og her ankret man opp i påvente av at en nordgående konvoy skulle passere.
Etter hvert som man kom lengre sørover i Rødehavet ble varmen mer og mer intens. Denne båten hadde ikke aircondition så det ble til at man tok med seg pute og blankis opp på båtdekket og forsøke og sove der om nettene. Badebassenget hadde blitt ”tømret” opp mens vi ennå var i Middelhavet og det ble nå flittig brukt i dagene framover når man hadde ledige stunder. Mena al Ahmadi var lastehavnen vi skulle til. Når vi nærmet oss Hormus stredet begynte trafikken og tetne til, noen båter gjorde bedre fart og forsvant, andre tok man igjen og noen gjorde omtrent samme fart. En båt jeg minnes hvis jeg ikke husker altfor mye feil, gikk side om side sammen med oss to i dager var ”Thelma IV”. Vel, inne i gulfen minnes jeg vi var innom Ras Tanurah og bunkret før vi gikk til Mena for å laste for Coryton, England. Det ble ytterligere en tur til Mena men denne gangen var Brunsbuttelkoog i Tyskland lossehavn. Minnes at vi lå like innenfor slusen til Kielkanalen og losset. Man kunne fortsatt se spor fra krigens dager her med bl.a. mye gammel rusten piggtråd selv ti år etter krigens slutt. På neste tur til PG var Mena som vanlig lastehavn med bunkring i Ras Tanurah, men denne gangen skulle vi til Houston TX, oi, dette ble spennende for en fersk førstereis. Det var jo begynt å bli høst og etter at Gibraltar var passert på vei til statene fikk vi uvær, skikkelig uvær og nå fikk man erfare hvordan det var og være sjøsyk messegutt med flytende fett oppå oppvaskvannet, huff, men etter et par dager var sjøsyken borte og man ble ikke mer sjøsyk om bord på denne båten. Under dette uværet ble lastebommen for tørrlasterommet forut slitt løs og falt ned fra sitt feste og begynte og regjere på egen hånd i slingringen fremme på bakken. Det ble gjort en unna manøver og bommen ble sikret provisorisk som holdt for denne overfarten til statene.Vi måtte innom Galveston og lektre over noe av lasten først, da vårt dypgående var for stort til å kunne gå opp til Houston. Her fikk man jo for første gang stifte bekjentskap med de amerikanske emigrasjons myndighetene med dertilhørende seremoni med framvisning av understellet, populært kalt ”…sjå”.
Det som sto på ønskelisten over hva man skulle kjøpe seg her bortei statene var selvfølgelig Wrangler dongeribukse, eller var det Lee? og et bredt belte med stor spenne, et såkalt cowboybelte, og det fikk man råd til, man fikk jo amerikatillegg også mens vi var her borte og det utgjorde jo noen få kroner som kom godt med. Etter utlossing Houston bar det til Aruba, her skulle vi laste for Filadelfia. På sjømannskirka i San Nicholas var man og hilste på sjømannsprest Espeland, han husker man så godt på grunn av den ene kunstige hånden, den var overtrukket av svart skyskinn, er ikke helt sikker på hvilken hånd det var men trur mest det var den venstre. I Filadelfia var man på sjømannskirka, siden det var kloss oppunder jul ble det avholdt juletrefest her og det var jo en stor opplevelse for en førstereis. Etter utlossing i Filadelfia bar det denne gangen til Caracas Bay, Curacao, og min første jul til sjøs ble feiret i sjøen på vei hit. Her lastet vi full last bunkersolje som skulle fordeles på Las Palmas, Canariøyene og Ceuta, Spansk Marocco og Alger, Algerie. I Ceuta ble vi liggende nesten en uke og losse, lagertankene lå høgt oppe i bakkene og ledningene var tynne så det tok sin tid. Pengene man hadde tatt ut tok også slutt, sigarettene tok også slutt, såpebeholdningen om bord tok også slutt, de underligste ting som kunne ”kjingses” i gjenytelser tok også slutt. Vel, en etterlengted avgang kom og man var på vei til Alger hvor resten av lasten skulle i land. Her var det ikke anledning til å gå i land på grunn av uroligheter mellom Frankrike og Algerie. Kan heller ikke huske at den store blandingen av nasjonaliteter om bord i ”Bergeland” skapte noen store konflikter eller problemer. Opptil flere spanjoler på dekk og i maskin kunne arte seg på den måten at ved arbeidsfordeling om morgenen så var det forskjell på drittjobb og kremjobb, ved dritt jobber, no comprend og ved kremjobber, si comprend. Så var det Mena i PG neste igjen. Her lastet vi for Coryton igjen og jeg minnes vi var den siste konvoyen gjennom Zueskanalen på nordgående som slapp gjennom før Nasser stengte og rasjonaliserte kanalen. Minnes det var en ganske amper stemning mellom engelskmennene om bord og de Egyptiske båtmennene som fulgte oss gjennom kanalen. Etter dette var Zueskanalen stengt en tid, minnes ikke helt hvor lenge. Etter utlossing i Coryton gikk vi til Banyas i Syria og lastet for Napoli. Her ble vi gående i fast rute, Banyas i Syria og Sidon og Tripoli i Libanon var lastehavner, alle stedene lå man fortøyd i bøyer og lastet og Napoli var lossehavnen. Det ble flere turer i påvente av at Zueskanalen skulle gjenåpne. Det ble heller ikke mye overskudd igjen på ”boka” med turer som bare tok ca. tre dager frem og tilbake, altså bare ca. en uke mellom hver gang man var i Napoli. Ved den første ankomsten til Napoli kom Chiefen og sa at nå skulle jeg få begynne i maskinen, jeg hadde tinget på dette da jeg kom om bord som messegutt og hadde jo også valgt maskinlinjen på skoleskipet så nå ble det en ny tilværelse med nye gjøremål. På grunn av mange utlendinger i maskinbesetningen med dertilhørende språkproblemer fikk jeg etter ganske kort tid begynne å gå vakt, man fikk ikke mønstret smører uten fartstid som maskingutt, men syntes det var en tillitsærklæring og kunne få gå vakt som smører, man fikk jo spart opp fridager som et plaster på såret for at man gikk ned til 287,- Kr. / mnd..
Så, endelig åpnet Zueskanalen igjen og da bar det igjen til Mena i PG. I Port Said registrerte man i innseilingen at statuen av Ferdinand De Lesepps hadde blitt forsøkt sprengt i stykker under Nassers rasjonaliseringsforsøk. Den flotte statuen som var nå blitt hodeløs og så nå nokså maltraktert ut.
Så ble det det Mena igjen, med bunkring i Ras Tanurah og lossehavn Coryton. Ytterligere en tur til Mena, siste tur med ”Bergeland” for mitt vedkommende og endte i slutten av September 1956 i Pernis, Rotterdam som siste losse havn. Her ble det avmønstring og så ble det M/S ”Astrea” hjem over til Bergen og hurtigruten videre nordover langs norskekysten.
M/T ”Bergeland” bygd og levert av Rosenberg Mek. Verksted,
Stavanger, 20
Okt. 1954, byggenr.: 164, 32807 DWT til Sigvald Bergesen d.y.,
Stavanger.
Solgt til Tyskland 1957.
I følge Miramar:
1963 ”Seestern”
1968 ”Friedland”.
Solgt til opphugning i Korea 1976.
Her et bilde fra
Bergeland i noenlunde riktig tidsepoke. Fra venstre lettmatros
Kyrre Olsen, en messegutt fra Stavanger jeg ikke husker navnet på. Da
han kom
ombord overtok han for øvrig ”tittelen” minste/yngstemann etter meg som
fortsatt er messegutt her til høyre.