Den 29.April 1955 satt jeg på nattoget fra
Trondheim til Oslo, for å begynne den første del av en lang reise, som
skulle ta slutt 48 år og 40 skip senere. But that is another story.
Jeg var påmønstret
M/T"South America", tilhørende Texaco Norway, som messegutt. Som
15-åring fra en innlandsbygd i Nord-Trøndelag, visste jeg vel ikke
hverken hva en messegutt eller Texaco var for noe, men det fikk jeg lære
etter hvert.
Mønstringssjef Nils Dybsland møtte oss, vi var flere,-på
jernbanestasjonen i Trondheim, med alle kontraktene klare, og de ble
underskrevet inne i Togkupeen før avgang.
Neste dag møtte vi på kontoret til Texaco, tror det lå i Stortingsgaten
30 i Oslo, og møtte der hyggelige mennesker. Vi var såpass mange som
skulle påmønstre, at rederiet hadde chartret et lite fly for å ta oss
til Hamburg, hvor "South
America"
hadde ankommet for såkalt garantidokking. Skipet var ganske nytt, ca.4-5
mndr gammelt. bygd ved Deutsche Werft, Finkenwerder, mens reparasjoner
og etterfølgende dokksetninger foregikk ved Deutsche Werft, Reuherstieg.
Ved ankomst Hamburg tok en liten buss oss til skipet, og mitt
første møte med skip og sjø. Båten lå allerede i flytedokk,og det var
mange leidertrinn å drasse kofferten opp, over gangwayen og inn på mitt
første dekk. Jeg møtte stuerten, min sjef, og fikk anvist lugar, og
forklart i grove trekk hva jobben gikk ut på, og at jeg måtte tørne til
kl.0600 neste morgen, i mannskapsmessa, som skulle bli min arbeidsplass.
Det var store besetninger på skipene i de dager, før
rasjonaliseringen gjorde sitt inntog,-tror vi var 43 der ombord. Bare i
mannskapsmessa hadde jeg 22 mann, og for de som ikke har prøvd det, kan
jeg forsikre at det blir ganske mye oppvask etter så mange personer. Det
var også ganske lange arbeidsdager, og jeg har i ettertid regnet ut at
jeg sjelden var under 12 timer pr.dag. Kan huske at en motormann, som
også var tillitsmann, etter en tid spurte meg om jeg hadde fått
overtidsbok, og om jeg fikk overtid. Jeg var da så dum at jeg gikk til
stuerten og forela spørsmålet for han. Der fikk jeg grei beskjed om at
hvis jeg ikke greidde jobben på 8 timer, så var det min egen fordømmede
feil. I alle fall opptjente jeg ikke en eneste time overtid på de 8
måneder jeg kamperte som messegutt. Avregningsboken som fremdeles er i
min varetekt, kan bekrefte dette.
Etter ca.2 uker ved verkstedet gikk vi til sjøs, og det virkelige sjøliv
begynte. Ved utløpet av Den Engelske Kanal fikk vi dønning, rulling, og
jeg ble virkelig sjøsjuk, for første og siste gang i mitt liv. Den ene
dagen lå jeg på dørken i pantry og spydde grønn galle, inntil to av de
eldre matrosene kom og lempet meg ut på en trossekveil på poopen, mens
de tok middagsoppvasken. Neste dag var jeg i full vigør og på jobb, og
har som sagt, aldri mere hatt antydning av sjøsyke.
Vårt bestemmelsessted var Puerto La Cruz, og på de 2 ukene turen
tok, kom jeg meg brukbart inn i jobben, rutinene samt style og levevis
ombord. "South America" var en ny båt, med bra folk ombord, samt
veldrevet og godt organisert, når jeg tenker meg tilbake i ettertid.
I Puerto La Cruz lastet vi Crude for Eagle Point, nedenfor Philadelphia,
men det ble tid til en liten tur på land, og jeg fikk mitt første
kjennskap til Sydame-rika. Lite visste jeg da, at jeg 50 år senere
skulle tilbringe min pensjonstilværelse oppe i en fjellside i nabolandet
Colombia.
Etter denne første turen, ble vi satt inn i fast fart mellom Venezuela,
hovedsakelig Las Piedras og Eagle Point. Las Piedras er, som mange vet,
en forlengst nedlagt oljehavn mellom Amuay Bay og Punta Cardon.
Etter 8 mndr som messegutt fikk jeg komme over på dekk, og det var en av
mine lykkeligste dager til sjøs. Riktignok gikk jeg ned fra en hyre på
376 Kr. pr. måned til 286, men nå kunne jeg komme inn i messa og sette
meg ned for å spise, i stedet for "stående buffet" i Pantry. I tillegg
fik jeg overtid hvis jeg måtte ut på frivakta for fortøyning eller andre
oppdrag.
Enkelte episoder festet seg i minnet. Første gang jeg skulle styre for
los, var en kveld vi skulle ut fra Eagle Pt. De fleste av dekksgjengen
var nok litt lystige, så jeg fikk beskjed om å komme opp til rors. På
brovingen møtte jeg Kapt.Solhøy, og jeg sa som sant var, at jeg aldri
hadde styrt for los før, og heller ikke skjønte stort Engelsk. Det
spiller ingen rolle sa han,-jeg vet du kan å styre, og jeg skal nok påse
at du gjør dette riktig. Det gikk bra, og 5 timer senere, utenfor Cape
Henlopen, fikk jeg avløsning og kunne tørne inn, fornøyd med meg selv.
En annen episode var en tur på vei fra Sidon i Libanon til Portland
Maine. Januar måned, surt og kaldt idet vi nermet oss New
Foundlands-bankene. Sjøen brøt over bakken, og jeg hadde utkikk forut.
Eneste måte å berge seg på, var å krype innunder svineryggen, når sjøen
kom over. Jeg syntes dette var galskap, idet jeg jo ikke kunne se noe
som helst, og tok mot til meg og løp opp på broen og spurte om det ikke
lot seg gjøre å stå utkikk på brovingen. Nei, sa Kapt.Solhøy,-ta en
hiveline og surr deg fast der fremme. Hvis vi har et uhell, kollisjon
eller annet, så er det ingen som spør om hva du har sett, men hvor du
har vært plasert.
Sommeren 1956 ble jeg forfremmet til Jungmann, og fikk noen kroner mere
i hyre, men ikke noe til å bli rik av. Heldigvis var pikene i Venezuela
litt billigere i drift da, enn hva jeg hørte mine Filipinere fortalte
meg, etter landlov i Amuay Bay mitt siste år til sjøs,2002.
I October 1956 mønstret jeg av i Philadelphia, etter 18 mndr ombord, og
dro til New York for å finne meg en ny båt. M/T"South America" var et
tilbakelagt kapitel, men en båt jeg alltid har husket som en meget bra
båt, selv om det var dårlig med overtidsbetaling som messegutt.
Skulle det finnes noen gjenlevende fra tiden der ombord som leser dette,
sender jeg mine beste hilsener.
Sverre J. Mollan.