” DS CRAWFORD ELLIS ”K. (ULAFREAK) PETTERSEN
DS CRAWFORD ELLIS.
Smak litt på navnet, CRAWFORD ELLIS. . . . synes du ikke du kan høre dem prate med hverandre, de to sjøfolka, på en eller annen bar, et eller annet sted, på en eller annen kant av kloden.
”Hvilken båt er’u på’a ?”
”Crawford Ellis, bananjager.” (En dyp slurk av ølglasset.)
”Bra båt” …….med et snev av stolthet i stemmen.
Joda, hun var nok en god båt.
Hun var eiet av Helmer Staubo & Co i Oslo
Fruktbåt
Bygget i 1930 hos Swan, Hunter & Wigham Richardson Ltd
Hun var på 2209 DWT 2161 BrT
Oljefyrt og gjorde sine 15 knop.
Det jeg skal formidle her er hennes tid under WW2.
”Crawford Ellis” gjorde som sagt god fart, 15 knop, og da det var lett og laste og losse, tok det heller ikke lang tid i havn.
Fartøyet ble derfor av de beste i den flåten som under krigen ble disponert av Nortraship New York.
Til og med 1944 hadde fartøyet innseilt i alt vel en million dollar, og hadde vært ute av certeparti i så kort tid at tapet ikke beløp seg til mer enn ca. 47.000 dollar.
Fra 9.April 1940 frem til 31. Desember 1944, utseilte hun 311 129 nautiske mil.
Bare et skip av de 50 som ble disponert Liner Department, Nortraship New York, hadde utseilt lenger distanse, og det var ”Ida Bakke” med sine 340 795 mil.
Og mens det er snakk om tall kan det legges til at skipet i løpet av krigen ble reparert for 160 000 dollar, hvorav vel 100 000 var til klasse og armering.
Slett ikke gæernt !
Under krigen fristet fruktbåtene på Amerikakysten ingen lys periode.
Det var rett og slett dårlige tider for den slags fartøyer, i hvert fall til og begynne med.
Det var faktisk bare ”DS Crawford Ellis” og ”DS Hvoslef” fra samme rederi som seilte med fortjeneste.
Skipet seilte under hele krigen, og ble med korte unntagelser ført av dets opprinnelige skipper, Kaptein Helmer Salvesen.
”DS Crawford Ellis” kom aldri opp i noen krigsakjoner.
Fartøyet seilte i såkalte trygge farvann helt til våren 1942, da det etter hvert ble stor u-båtvirksomhet både i Gulfen og det Karibiske Hav.
Den 9. April 1940 var skipet på reise fra Tela, en liten havn i Honduras, til Galveston i Texas, dit hun anløp 11. April.
Det ble ikke anført noe i loggen om at Norge var i krig, og det virker som om turen fortsatte som om ingenting skulle ha hendt.
Samme dag som skipet ankom Galveston var det utlosset, og fortsatte videre med en gang til en annen havn i Honduras som het Cortes.
Skipet var chartret av United Fruit Company, og seilte for disse under hele krigen.
14.April klokken 19:20 ankom skipet Cortes, og var ferdig lastet klokka 03:45 den 15. April, hvoretter det klokka 04:25 kastet loss for Galveston igjen.
Dette gir vel et bilde av tempoet om bord.
Det var øyensynlig ikke så alt for mye og gjøre i bananfarten i de dager, for etter overnevnte tur til Galveston ble nemlig ”Crawford Ellis” sendt gjennom Panamakanalen og over til vestkysten.
Der ventet en tid med stykkgods og kaffe mellom Golfito, Quepos og Panamakanalhavner.
Det var korte turer
Sjeldent mer enn et døgn i sjøen, og noen få timer ved land, for lossing eller lasting.
Slik gikk det hele tiden enten var dag, eller natt.
På noen av disse turene fraktet de også sølvbarrer.
Noen dager før nyttår 1942 lå de igjen i Christobal, og med hjelp av 8 mann fra land samt mannskapet ble skuta malt om, fra skinnende hvit, til den sedvanlige krigsgrå fargen.
Krigens virkelighet hadde omsider rykket en del nærmere.
Etter nok en tur, den første i 1942, New York – Christobal – New York ble det mer krigsmaling, og de fikk også drakter og forskjellig andre ting for plassering i livbåtene.
Den 11. Februar fikk man to streker forrenom tvers øye på en u-båt, og maskinen ble presset til det ytterste.
En halv time senere forsvant forsvant u-båten i mørket.
Man kunne imidlertid merke at avstanden mellom de to båtene forandret seg noe innbyrdes.
Det var øyensynlig u-båtens hensikt og senke fartøyet, men dette lyktes altså ikke.
Utover kvelden blåste det opp til storm med høy sjø, og skipet ble etter en stund lagt tilbake på sin opprinnelige kurs.
Det fulgte nå et par turer mellom Cortes og Mobile, last nedover, for det meste sement, og bananer oppover.
Det begynte å bli mer og mer uhyggelig langs Amerikas kyster på den tiden, og på vei oppover igjen, etter å ha lastet bananer i Cortes for Mobile, kom båsen og tømmermannen opp til kapteinen og forlangte på vegne av mannskapet at skipet fikk skyts om bord, ellers ville de ikke gå ut med det igjen.
De ankom Mobile 17. April.
Det var nå begynt å bli farlig også i Gulfen, der ”DS Hvoslef” hadde blitt torpedert 10. Mars, og flere andre skip, ikke minst tankbåter, var gått til bunns.
Derfor ville de nå ha noe å ta igjen med.
U-båten to dagers reise fra New York, var sikkert også i friskt minne.
Det ble ingen kanon i Mobile.
Kaptein Salvesen gjorde ganske visst forsøk på å få en, men kanonen kunne ikke leveres på så kort tid, og folkene gikk således med på å ta en tur til for å spare tid.
Kanonen skulle være klar til skipet ankom De Forente Stater.
Rundturen som var den 8. I 1942 tok ikke så lang tid.
Det ble lastet sement i Mobile for Coco Solo, og deretter lastet kaffe i Christobal og bananer i Cortes for Corpus Christi.
Så, den 21. Mai gikk skipet til verksted i Galveston for å få installert kanon.
Den kom om bord vel en uke senere, 1. Juni.
En 3” sak, og sikkert flatbaneskyts.
Dagen etter ble det mønstret skyttermatros, og 5. Juni tok man til å laste for 9. Rundturen.
Kanonen ble prøveskutt 6. Juni og alt virket tilfredsstillende.
11. Juli gikk ”Crawford Ellis” til verksted igjen, og denne gangen fikk hun installert degaussing-anlegg i tillegg til andre reparasjoner.
”Crawfor Ellis” gikk i konvoi kun en gang, og denne gikk fra Key West.
Hun var da lastet med gjødsel for Barrios, der de etter lossing lastet bananer for Tampa.
Etter dette ble det altså ikke mer konvoi-fart.
”DS CRAWFORD ELLS” seilte resten av krigen uten at det oppsto noen dramatiske situasjoner, og skip og mannskap kom fra denne tiden i god behold.
Kaptein Salvesen sto om bord hele krigen, bortsett fra to korte ferier mellom 42 og 45, før han mønstret av 19. September 1945.
Av øvrig mannskap var skipets 1.styrmann Carl Johnsen, 2.styrmann Aslag R. Høyesen, 3.styrmann Einar Tønnesen, Chiefen Bjørn Halvorsen, 2.maskinist Eugen Wiik og Kokk Odvar Vollen om bord det meste av krigen.
”DS CRAWFORD ELLIS” ble, så langt jeg kan forstå, solgt i 1946, og skiftet navn til ”SHAHIN” og førte Panama- flagg.
……men det er vel muligens noen her på forumet som vet hvor lenge hun gikk, før hun ble hugget.
Denne nedkortede Historien er hentet fra boka ” 19 OSLO-SKIPS HISTORIE UNDER 2. VERDENSKRIG 1940 – 1945 ”