Så var det slutt på krigen og hva nå ? Jeg måtte bli kjent med familien min igjen etter 7 måneders fravær. Det var nok å gjøre bla. fikse på huset. Selv var jeg blitt 16 år og voksen. Det var min far som gjorde meg oppmerksom på en annonse i dagbladet, de manglet sjøfolk. All ungdom ble oppfordret til å ta jobb i handelsflåten, og jeg følte at denne annonsen var rettet mot meg, ingen tvil om det. Så gikk turen opp til sjøfartsdirektoratet hvor jeg skulle ha min sjøfartsbok. Den fikk jeg med en gang, 6 juli 1945. Neste skritt var å småspringe opp til det nyopprettet sjømannskontor. - Har du jobb til meg ? Joda, har du pass ? - Nei desverre, Vel da må du hente det. Turen gikk opp til Rådhuset og jeg ba om å få et pass - Har du fått hyre ? Nei da må jeg ha pass først. Du får passet når du kan vise meg papiret på at de kan skaffe deg hyre. Her så vi byråkratiet på sitt beste.... Jeg tok turen innom alle rederiene i Rotterdam, og det samme spørsmålet kom frem hele tiden - har du pass ? Jeg følte at dette gikk vel langt og jeg begynte å arbeide på fabrikk hvor jeg var i 9 måneder, så begynte jeg igjen å prøve på om jeg kunne få pass og hyre uten særlig hell. Jeg begynte å arbeide på en ny fabrikk hvor jeg etter 9 måneder stakk av. På nytt prøvde jeg å få hyre men med samme resultat som sist ingen pass ingen hyre. Kunne ikke skjønne dette, de mangler sjøfolk og her har de en som kjenner skip og arbeide ombord - klar til å reise.
Min far ble lei av alt dette tullet, han fikk meg til å skrive under en 3 årskontrakt hos Boeles skipsverft i Bolnes. Jeg ble læregutt som skipsbygger og jeg skulle bygge og ikke seile på skip. Her ble det også utført reparasjoner på krigsskadde skip. Jeg så på disse nymalte og flotte skipene som stakk til sjøs og så førstereisegutter stod og vinket til deres mor og far. Mange gutter på min alder hadde allerede seilt rundt jorden flere ganger. Og selv holdt jeg på å bli gal når jeg så alle disse skipene la ut på reise. Etter 10 måneder stakk jeg av igjen, til helvete med Boeles verkstedet.
                  

Fikk jobb ombord på slepebåter i Waalhaven. Det gikk bra, men etter 6 uker kom det brev i fra Boeles, hvor jeg fikk beskjed om å møte opp ellers så ble det rettsak. Selvførgelig kunne ikke dette vare for alltid. Etter 18 måneder stakk jeg av igjen, sa til far og mor at nå skulle jeg ut til sjøs, selv om det ble som blindpassasjer. Jeg skal ikke bygge skip jeg skal seile på disse. Da får du vente litt sa han får nå skal du inn i militære. Det går ikke ann å skrive om hvordan min reaksjon var den gangen. 2 Mars 1949 ble jeg innkvartet i en kaserne langt ute på landet, og det på min geburstad. Det manglet ikke på gaver, fikk gevær, uniform, hjelm og sykkel. Jeg ble inndelt i sykkelbataljonen i Nederland. Det er ikke mye å fortelle om tiden i militæret. Jeg hadde lært å pusse tenner og sko hver dag og ikke en gang i uken. Ut på høsten 1949 fikk vi besøk av " Four star general " Omar Bradly, han skulle se på en øvelse av sykkelbataljonen i Nederland, noe som ble bare tull og tøys og han måtte bare le av hele øvelsen. I amerika bruker vi Jeep og han kunne ikke skjønne at vi kunne forsvare landet og kysten med sykler. Det forstod ikke jeg heller. Resultatet ble at hele bataljonen ble lagt ned. 2 mars 1950 reiste jeg hjem som fri mann. Og det var en riktig flott geburstadgave, og jeg var klar over en ting - ITS NOW OR NEVER, jeg skal til sjøs. Hadde allerede mistet 5 år, og lykkes ikke det nå på vanligvis da blir det som blindpassasjer. Men ut skal jeg, sjøfartsboken så ut som en krigseilerdagbok, nedslitt før jeg hadde luktet sjøvann.
Gikk igang igjen med å oppsøke hyrekontor og rederier. Så den 16 april gikk jeg inn på kontoret til Holland & Amerika linjen, traff på en kar jeg ikke hadde møtt før og han kjente heldigvis ikke til meg heller, gudsjelov. Jeg slengte den slitne sjøfartsboken og attesten i fra militæret i borde for han og lurte på om han hadde en jobb til meg, han så bare på attesten og sa at han kun trengte en byssegutt. Jeg holdt på å besvime, jeg tar jobben. Kunne jo ikke gå arbeidsledig forever. Han godtok min innstemmelse. Fikk et papirark med rederiflagg og beskjed om å gå ombord på SS Nieuw Amsterdam neste morgen. Det var et slikt papir jeg hadde ventet på i fem år.
Rart, en må pusse skoene sine som soldat før man kan bli sjømann. Men nå måtte jeg sette opp farten, i en helvetes fart opp til Rådhuset, viste han som satt bak skrivebordet bilde av Holland Amerika linjen ( slik det så som for meg ) og skrek - jeg skal ha pass, jeg skal seile imorgen tidlig. Han så på ansiktet mitt at jeg mente alvor.En time sener var den stolte eier av et nytt pass.