New Page 0

DS RYVARDEN,
F. N. NORDBØs REDERI, HAUGESUND

Under navnet RYVARDEN etter krigen. Maleri fra Jan Goedharts støe hånd

Kjølen lagt som WAR GLADE for The Shipping Controller, London. Sjøsatt 11
september 1919 ved Wood, Skinner & Co. Ltd., Newcastle (Bygg nr. 214) som NØREFOS
for Skibs A/S Thor Thoresens Linje (Otto & Thor Thoresen, managers), Kristiania, Levert i
Januar 1920. 3.082 gt, 1.917 net, 5.500 tdw, 331.7'x 46.7'x 23.1', 3 cyl. triple exp.
dampmaskin bygget av North Eastern Marine Engineering Co. Ltd., Newcastle. Innkjøpt av
NAL i 1921 som en del av Skandinaviske Øst-Afrika Linje (Scandinavian East Africa Line) og
omdøpt NOREFJORD. Solgt i 1949 til F. N. Nordbø A/S, Haugesund og omdøpt
RYVARDEN. Under er et maleri av henne under det navnet. Senere overført til A/S
Ryvarden (F. N. Nordbø, manager). Lagt opp ved Haugesund i 1953, og senere det året
solgt til Rolf Wigands Rederi, Bergen. Sogt i 1955 til Halvorsen Shipping Co. AIS, Bergen.
Solgt i 1958 til Pan Norse Steamship Co. S.A., Panama og omdøpt NORSE LADY. 14 august
1958 gikk hun på grunn nær Parigi, Celebes. Overfalt 16 august av indonesiske pirater, som
fikk henne av grunnen og tok henne til Belang, hvor hun ble kjørt på land. Oppdaget av den
indonesiske marinen den 18 august. Satt i brann med skarpe skudd den 22 august og ble
totalt utbrent. Vraket ble solgt i mars 1966 til en kjøper fra Hong Kong, hvoretter hun ble
solgt til taiwanesiske huggere for hugging. Ankom Kaohsiung samme måned.

JAN UT PÅ NYE EVENTYR
Så er vi seks uker senere og Jan er pengelens. På tide å avlegge et besøk på
hyrekontoret, og snakke litt med sjefen min, Mr Bravenboer. Lengter til sjøs igjen. Han
hadde bare en jobb som maskingutt, so what? Fikk hyre på S/S RYVARDEN, tidligere
NOREFJORD. Hjemmehavn var Haugesund. Et gammelt dampskip på ca 5.000 tonn. l
maskin var en triple expansion maskin og tre "skotte" kjeler med tre fyrganger på hver. Det
ble to mannslugar akterut. Ingen problem for meg. Bodde isammen med Einar, en kjekk
gutt fra Haugesund traktene.En kan ikke leve i luksus for ever, ha-ha. Tiltredelse 15
November 1951, i Vlaardingen.
Denne skuten var 30 år gammel. Så bra ut på utsiden, men maskinrommet! Lenge
siden noen hadde vært her med malespann og kost! Er det meg som skal rydde opp her?
Heldigvis ikke. Jeg skulle ta meg av messe og lugarer til maskinfolket akterut. En slags
"messe-maskingutt", og hente mat i byssa midtskips. Hvor skulle vi hen? Gikk i ballast til
Botwood, på østkysten av New Foundland. En liten filleplass langt inn i fjorden.
Utskipningshavn for avispapir.Her i nærheten fantes fabrikken Granfalls Paper MilIs.
Botwood blir stengt i vintertiden på grunn av is. Da blir det lasting i St.Johns. l Botwood var
det ikke noe å gjøre utenom et slags ungdomshus. I St.Johns fantes et sjømannshus og
noen sjapper. Vi fikk last (papir ruller) for Houston og Mobile i Caribien. Bra for meg. Kunne
bli kjent med livet i Texas og Alabama. Har Iest meget om disse steder.

SAINT JOHNS, NEW FOUNDLAND

Tiltredelse Vulcanhaven, Vlaardingen 15/11-1951

Styrke Baufort 2!

Jul i sjøen, stakkars Jan! Slepe på matfat frem og tilbake til byssa. Heldigvis at det
var bra vær i Caribbean. Det ble en koselig julefeiring allikevel. Selv om vi ikke fikk noe å
drikke på. Det kan vi takke kirke og helserådet for, der de sitter hjemme og koser seg med
sin flaske genever.
27 desember, ankomst Mobile. Den mest rasistiske byen i verden tror jeg. Jeg la
merke til det da jeg tok bussen fra havnen til sentrum. Tok plass helt bak i bussen. En
negresse sa til meg at jeg skulle flytte fremover. Det står skilt på stoler, "whites only". Gikk
inn i en sjappe med bare svartinger. Ble lempet ut med en gang! En erfaring rikere.
Halvparten av lasten ble losset her. Så videre til Houston. Her likte jeg meg bedre.
Denne byen er befolket med yankee's og meksikanere. Enn kan se det på gaten. Stetson's
og somebreros som hodeplagg. Har også skaffet meg en somebrero. Og på sjappene,
country og western og meksikansk musikk i jukeboxene.
Her feiret vi nyttårsaften. En opplevelse! Ble liggende her hele nyttårshelgen. Fikk
god tid til å se meg om og bli kjent med denne byen. Men vi går videre.
Herfra i ballast til Cienfuegos på Cuba. Cienfuegos betyr "ett hundre bål". Her ser vi
fransk og spansk innflytelse i gatebildet og livsstil. Ingen hadde hørt noe om Castro ennå. Vi
skulle laste sukker for Leixoes i Portugal. Ankomst 6.januar 1952.
Har sett meg om i byen først. Hyggelige folk disse kubanerne. Men det som foregikk
på kaien var mye mer å se på. Vi var fortøyet ved en lang brygge med jernbaneskinner.
Sukker kom i lukkede jernbanevogner. Prostituerte gjemte seg på toppen av disse vognene
og forsøkte å komme om bord til oss. De ble tatt hand om av politiet med det samme de
hoppet ned på kaien. Artig å se på. Vel, etter fire døgn var vi ferdig med lasting, og så ut i
Atlanteren.
Ankomst Leixoes 31 januar. En havneby i nærheten av Oporto. Her er det bra å være
for sjøfolk. Billig og greie mennesker å ha med å gjøre. Vakker natur rundt omkring og
muligheter å ta trikken til Oporto. Det gjorde vi, Einar min lugarkamerat og meg. Men her
skjedde noe som ingen hadde regnet med. En av fyrbøterne ble syk og ble tatt på land, til
sykehus. Smører ble fyrbøter. Maskingutt Jan ble smører. Bra for meg, men trist for han
som ble syk. Men jeg fikk mer penger å rote med. Slikt hender. Tok avskjed fra disse
matfat, og ned i maskinen med Jan. Ble inndelt på 4-8 vakt hos annen maskinisten.
Hyggelig kar. Smører skal smøre pumper og hovedmaskin. Fant ut ganske snart att denne
jobben er livsfarlig. En skal være edru og passe på ved slingring, for ikke å bli slått i hjel!
Haha.
På tide at jeg forteller litt mer om denne 30 år's gamle i neste innlegg
La meg fortelle litt mer om denne skuten. Skulle jeg forklare hva som var bra ble jeg
fort ferdig. Fortelle hva som var feil tar litt mer tid. Denne skuten skulle for lenge siden hatt
enveis billett til Taiwan. På den annen siden må vi se på realiteten. Båten hadde overlevet
krigen, hun har sikkert vært utsatt for mange stormer med mer, men "still going strong".
Det kan ikke sies om mange fartøyer som er bygd etter krigen.
La oss se på båtdekket først. Det var 4 store livbåter. Disse var nødvendig med
hensyn til de "longshoremen" som fulgte med skipet på Afrika kysten. Vi holdt livbåmanøver
en gang, og fikk anvist båt og plass i båten. Men de har ikke prøvet å sjøsette noen av disse
båtene. Umulig. Davitene var rustet fast i dekket, så denne øvelsen varte ikke lenge. Så var
det skylightet på maskinrommet. Fikk ikke ned to av de til sammen seks lukene. Også disse
var rustet fast og surret i vertikal posisjon.
Vi tar oss en tur ned i maskin. Den viktigste gjenstand her var lensepumpen. Den
skulle hatt Nobelprisen for lang og tro tjeneste. Uten den hadde jeg aldri skrevet denne
fortellingen, ha-ha! Største problem hadde vi bak i tunnelen til propelIaksling. Lekkasjen
her var så stor at vi fikk sjøvann opp til dørkplatene hver vakt. Den siste haIvtime før
vaktskifte måtte vi lense så det ble nær tørt til neste vakt tørnet til. Det var ikke morsomt å
se skutesiden heller, når det var ruskevær. Den oppførte seg som et trekkspill! Som sagt,
det fantes ikke meget hvitmaling her. Enda verre på fyrdørken. Helt svart. Bare noen
Iamper. Så det ble arbeidsplassen min.
Vel, vi forsetter reisen. Etter utlossing, til Lissabon for bunkring. Så i ballast til Aviles
i Biscaya. Her lastet vi 5000 tonn spesialsand til glassfabrikker i Philadelphia, USA. Avgang
Aviles 11.februar, en måned etter at FLYING ENTERPRISE gikk til bunns. Nå fikk jeg
oppleve den verste måneden i mitt liv! Det blåste opp til orkan vindstyrke 11. Umulig å
oppholde seg på dekk lenger. Vi tok veien gjennom tunnellen til maskinrommet. Atlanteren
var fryktelig å se på. Sjøen var helt hvit, og holdt et fryktelig spetakkel. Alt som ikke var
surret , forsvant overbord. Tomfat, stillingsplanker og mye annet. Det var også tungvint for
oss i maskinen. "Second" (1.maskinisten) holdt på å trimme skutens maskin pådrag
uavbrutt. Steng av damp når akterskipet reiste seg, på igjen med dampen når akterskipet
gikk ned igjen. På bursdagen min 2.mars, fikk en masse sjøvann gjennom det forbannede
skylightet! Ble gjennomvåt, men ikke tid til å gå akterut for å skifte klær. Vel, skal jeg være
ærlig, jeg har vært med på litt av hvert i mitt liv, men denne gang var jeg livredd.
Vettskremt til og med! Tenkte stadig på denne livbåtmanøveren. Hvor faen skal vi henne
om dette går galt!.

Maskinmessegutt---. Smører Jan

På toppen av det hele fikk vi noen døgn før ankomst, en sprekk i sjøvannsintaket til
kjølevannspumpen. Ble nødt å tette den ved hjelp av presenning og cement. Hold på med
dette arbeidet helt til vi kom fram til Philadelfia. Det er to menn som skal hedres for
innsatsen sin. Kokken og messegutter som fikk mat på bordet under disse forhold. Det har
ikke vært tale om stormsuppe denne måned. Stormsuppe fikk vi første dag under land.
Haha.
Kokken hadde tenkt seg på land tidlig. Det var også tilfelle med meg. Få seg et par øl
og glemme det vi hadde bak oss. Men, her begynner neste nedtur. Fikk beskjed av
immigration at jeg ikke fikk landlov. Skulle stå ombord. Passet mitt var ikke gyldig lenger.
Gått ut. Ja, det finnes ingen konsulat midt i Atlanteren, så jeg måtte ordne denne saken
her. Ikke tale om! Jeg er kommet inn i THE LAND OF HOPE AND GLORY, uten gyldige
papirer. De brydde seg ikke om att vi hadde med verdifull last til USA. Jeg skulle skrive
under på en papirlapp klokken 12 middag og klokken 24 midnatt, som bevis på at jeg
befant meg ombord når det ble vaktskifte for disse FBI karene. Vel, hadde ikke til hensikt å
gjøre det lettvind for disse tullingene! Vi hadde blåst av en av kjelene. Den skulle rengjøres.
Sa til Einar at han skulle sende mannen ned i maskinrommet for kvitteringen sin.
Jeg inn i fyrgangen, og han detektiv utenfor med notisboken sin. Jeg gledet meg til å
se trynet hans da han fikk skrivesakene tilbake! Haha! Likedan om natten. En papirlapp på
døren til lugaren "DO NOT DISTURB". Einar åpnet døren og sa til mannen at jeg sov etter
vakten min. Han fikk beskjed om å purre meg. Det vår morsomt så lenge det varte.
Comedy capers. Etter utlossing gikk vi til Wilmington for bunkers, og så opp til St Johns,
New Foundland. Her fikk jeg ordnet nytt pass på visekonsulatet.

St.Johns, her fikk vi full last av
papirruller til Veracruz i Mexico. Eksotisk!
Gledet meg allerede. Ankomst dit 8 april.
Kan si at denne byen ble mitt
yndlingssted resten av mitt liv. Her var
jeg hjemme syntes jeg. Jeg elsker
musikk. Og musikk fantes her på
terrassen utenfor sjappene. Hele familier
stilte seg opp og gikk igang med sitt
reportoar. Mexikansk folklore. I
rancheras, criolloos og hvad de nå heter
alle sammen. Kunne høre på i timevis,
med en kald øl for hånden. Her var det liv
på gaten. Bare glade mennesker.Men vi
skulle videre.

Efter utlossing, til Port Sulpher i
nærheten av New Orleans. Lastet sulfat for
Cornerbrook på Newfoundland. Dette er en riktig
skittlast. Vi fikk beskjed fra kaptein Pedersen om
å ta oss en tur på land da rom nummer fem
skulle lastes.Og vi skulle ta med de 3 hundene vi
hadde ombord.Det hadde vi ingenting imot
selvfølgelig. Sulfat brukes til fyrstikker og
vulkanisering av bildekk. Cornerbrook er ei bygd
på vestsiden av Newfoundland. Et stort
fabrikskompleks og noen sjapper som er
befolket av skogsarbeidere og fiskere. Ikke noe
å skrive hjem om.
Etter utlossing til Botwood denne gang,
og laste igjen for, javel -, Veracruz! Hyggelig.
Fire koselige dager igjen. Så ble det Galveston
for å laste svovel. Same shit på nytt. Denne
lasten var bestemt for Sorel i nærheten av
Montreal.

Så ble det en tur til Botwood, Norfolk. Derfra til Bethlehem Shipyard i Brooklyn.NY.
Fjorten dager på verksted. Det var jaggu ikke for tidlig! Skulle ha.vært der for lenge siden.
Samtlige kjeler ble blåst av Kunne sette igang med rengjørings arbeid. Haha. Inn på kjelen
med stålbørste, skrapejern og rustpikke. Her fantes bare "stalagmitten og stalagtitten".
Saltflak, harde som stål. Kunne ikke gjøre noe med det verktøyet vi hadde for hånden, så
det var bare å legge seg ned på disse rørbuntene og slappe av. Ta seg enn røyk og fortelle
vitser. Korn det en maskinist på fyrdørken begynte vi å banke som bare f…. Kort sagt, det
ble ikke gjort noenting. De holdt på i maskin med å skifte dette sjøvannsinntaket til
kjølevannspumpen. En ny ventil her, en ny ventil der. Vi fikk meget tid til å se oss om i
byen.Det er mange norske i Brooklyn. Noen av oss fant bekjente eller besøkte
slektninger.Jeg snakket med noen hollendere. Hyggelig!
Endelig slutt på verksted oppholdet. Et nytt 5 års sertifikat for RYVARDEN på
veggen i salongen. Bare om å gjøre å få opp stimen igjen. Vi hadde ca. 10 tonn materialer
liggende på dekk, som var igjen atter siste papirlast. Den kom til god nytte nå. Vi
maskinfolk fikk oppføre oss som pyromaner de neste 10 timer. Haha! Og endelig, til sjøs
igjen. Får litt frisk lukt i skuten. De hadde glemt å se på skylightet. Bare bra, får frisk luft i
maskinrommet også. Så ikke ut som om noen hadde vært på båtdekket i det hele tatt.
Kunne ikke se om de har gjort noe med disse livbåter eller daviter. Men, shit med det. Bare
fint vær nu! Hadde ikke bruk for livbåter allikevel!.Det ble litt bedre i rnaskin. Brukte bare
15 minutter å lense tunnel istedenfor en halv time. Vi var på vei til Botwood igjen for å laste
for Mobile og Houston. Men først noen bilder av kompissene mine.

EINAR til venstre JAN

Vel, besøk i Mobile og Houston har jeg skrevet om før. Intet nytt å melde.
Fra Houston til New Orleans. Ankomst 4 September. Her fikk vi full last med
trebjelker. Den som skal legges under jernbane skinner. Bestemt for framtidige
utskipningshavn for jernmalm, Seven Islands i Quebec, Canada. De hadde funnet jernmalm
600 kilometer inne i landet. Jernbane linje var under konstruksjon. Ankom dit 23
september.

Vi har vært med på
å anlegge denne
jernbanelinjen--!.

FARTSOMRÅDE FOR RYVARDEN

La oss se litt på Seven Islands. I 1950 ble det funnet store forekomster av høy
kvalitet jernmalm i Ungava distriktet i Labrador. Ungava betyr "Far away" på eskimo
språket. Det er et tundra landskap, 600 kilometer fra innløpet til St.Lawrence elven. De ble
nødt å bygge jernbane linje til Seven Island for videre transport av malm sjøveien. Det er
10 minusgrader om vinteren ute på kysten. Havnen skal holdes åpent ved hjelp av isbryter.
RYVARDEN og mannskap har levert material til dette projekt. Har ikke fått medalje for
denne jobben. Jeg har aldri vært på Seven Islands siden. Det er sikkert en storby idag. Den
gang fantes bare syv hus, en kirke og kineser sjappa. Og nordlys om natten. Et vidunderlig
skuespill!

Et vidunderlig skue!

Så, det var Seven Islands. Men vi skal videre. Fikk beskjed att de slapp opp for
avispapir i Veracruz. Opp til Botwood og hendte ny last. Farvannet rund Newfoundland er
det rene helvete. RYVARDEN siger ned i bølgedalen og klatrer opp igjen neste bølge. Sett
ovenfra er denne 5000 tonner bare enn fyrstikkeske.

Glad når vi kommer sørover og
passerer Florida kysten. Får selskap av
dolphiner og bikini kledde damer i seilebåter
og motorbåter. Kunne ha vært bra å få
maskinstopp her. Men denne triple expantion
maskinen har aldri sviktet oss. Dessverre.
Men jeg fikk fire døgn trekkspill og "Cuba
Libre" igjen i yndlingstedet mitt. Fra Veracruz
til Galveston for ny sulfat last.Og her
begynner neste eventyr. Eller rettere sagt,
her opplevde vi ett drama.
Vi hadde enn donkeymann i 50 års
alderen Gammel krigsseiler. Hyggelig kar og
godt likt av alle ombord. Alltid klar for noe
skøy med ungdommen. Han løp i fra poopen
til midskipet med noen gutter etter seg.
Døren til korridoren vår var åpen. Han hoppet
over den 30 centimeter høye terskelen og

havnet på dørken i gangen med knust hjerneskalle. Han ble kjørt på sykehus i en helvetes
fart. Har aldri hørt noe mer om hvordan det gikk for harn. Tror ikke han overlevde denne
ulykken. Men hva ble resultatet ombord? Eldste fyrbøter ble donkeymann. Smører Jan ble
forfremmet til fyrbøter, og maskingutten ble smører. Kan ikke si haha, denne gang--.
Dette var andre gangen jeg fikk ny stilling som følge av sykdom eller ulykke. Det er
trist at enn man som har overlevd krigen, slutter på denne måten. Vel, ikke noe å gjøre
med det. Skipet går videre. Denne sulfat last var bestemt for Sorel og Port Alfred ved St
Lawrence elven. Men la oss se litt hva som foregår ombord. En av matrosene våre, fra
Telemark ett sted, foreslo å lage brennevin selv. Vi hadde ett gammelt melkspann ombord.
Dette ble fylt med 20 kilo poteter, 1 kilo sukker og 1 kilo gjær. Fra proviantrommet
selvfølgelig. Efter 10 døgn så det ut som noe de kalte for potetvin. De fant ett dunke på to
gallon. Tredje maskinisten fikk sveiset på en liten kran. Så var det bare å fylle på, og varme
opp med hjelp av blåselampe. Jeg glemmer aldri ansiktet på den som var med på dette
idioti da de første dråper 96 begynte å renne! Det var verd en applaus. Alt dette foregikk på
bordet i maskinmessen. Ingen vits i å fortelle hva som skjedde de neste 2 ukene!. Vel, dette
eventyret var ikke jeg med på. Det finnes grenser for mitt vedkommende. Jeg ble klar over
at det ikke er bra at stå lenge ombord ett fartøy med samme mannskap. Har vært ombord
her nå i ett år. Forholdene var ikke bra Ienger. Meget fyll, og til og med slagsmål. Det kom
av at vi ikke hadde noe mer å snakke om? Vi har hørt samme story om og om igjen. Kunne
ha vært bra med noen nye mannskaper. Eller en tur til Europa hadde vært enda bedre. Men
vi fikk fortsette i papirfarten. Det eneste positive var amerikatillegget vi hadde hele tiden.
200 kroner for mitt vedkommende. Hvar skulle vi henne denne gang ?.Javel, Botwood
again. Laste for Houston. Nye eventyr i møte. Ankomst dit 13 December.
Så var det Houston igjen. En av de havner jeg trivdes bra. Etter ferdig lossing, Port
Mariel på Cuba for orders. Denne byen spilte hovedrollen i opprøret mot Castro noen år
senere. Vi fikk ordre om å gå til Caribbean i samme området. Skulle laste malm. Vi kom dit
like før jul. Skulle ikke begynne å laste før julehelgen. Ankret opp langt i fra land. Ingen
båttransport. Fikk advarsel fra agenten om ikke å bade her på grunn av hai. Vel, der ligger
vi. Hvad skal vi gjøre med fritiden? En av oss foreslo å sjøsette livbåten. Spurte båsen om
han ville være med på dette. Ingen problem. Fant noen bokser rustoppløsning. Med hjelp av
disse bokser og slegge, fikk vi bevegelse i davitene. Brukte slegge også for å få vekk
treklossene under livbåten---.

Disse anstrengelser lønte seg. Vi fikk båten på vannet. Her fantes mast, seil og årer.
Så hadde vi noe å gjøre. Fiske litt, og sette seil. Morsomt. Men vi torde ikke gå inn til
havnen. For langt vekk. Hadde ikke penger allikevel. Lasten kom med pontonger, Fikk en
gjeng cubaner ombord som lastet skipet med hjelp av skutens utstyr. Dette tok noen døgn.
Lasten var bestemt for Boston. Fikk nyttårsaften i sjøen.
Ankomst Boston 6 Januar 1953. Efter utlossing til St Johns for bunkring og så videre
til Botwood. Måtte ha hjelp av isbrytere for å komme ditt. Fikk besøk av noen ungdommer
vi kjente fra ungdomshuset. De hold på att samle inn penger for ofre av oversvømmelsen i
Holland. Dette var nytt for meg. Fant nyheter på radio kortbølge med enn gang. Ble ikke
klar over omfang av skader. Men den var stor, ikke tvil om det. Vel, kunne ikke gjøre noe
med denne situasjonen. Denne lasten papir skulle til New York og Alexandria i USA. Derfra
til Bay Moa på Cuba igjen. Ny malmlast bestemt for Triest i Italia. Gudsjelov, endelig en tur
til Europa. Slutt med denne papirfarten.
Ankom Triest 15 April. Her var det ikke noe å gjøre for oss. Denne byen hadde
15.000 engelske og 15.000 amerikanske soldater som gjester. De måtte passe på at ikke
jugoslavene gikk til angrep på Triest og Fiume i grensestrøket. De påstod at disse byene
tilhører Istrie. Vel, denne FN makten sørget for at prisen ble tredobblet. Her forsvant
pengene våre in no time. Men, drit i det.
Det beste nytt, fikk vi like før avgang. Vi skulle til Mellila i Marocco og laste malm for
Ijmuiden i Holland. Hurra Jan! Du er på vei hjem. Efter 18 måneders fravær. Ankomst
ljmuiden 13 Maj 1953