En nedtur som ble opptur.
 

Små glimt fra seilasen fra Aberdeen til Pointe Noire

Denne gangen fikk jeg lyst til å ta dere med på en liten seilas ned til Afrika.

Dere får ha meg unnskyldt at jeg skriver litt i nåtid og litt i fortid, men slik er det nå bare.

Å være sjømann i dag, er jo ikke som før. Det skal være givet. Er man så heldig å krysse Nordsjøen, ja da er man kommet ”langt ut i verden”. Litt lenger enn han fra Setesdal, han som snudde i Froland. 

Nå har det seg slik at jeg er om bord på en ankerhåndteringsbåt som heter Stril Commander og nå har vi fått, for oss ”nordsjøslusker”, en riktig langtur. Vi gikk fra Aberdeen i Scotland tidlig på morrakvisten søndag den 15. februar, og målet er Pointe Noire i Kongo med ankomst 5. mars.

For å stanse litt ved båten jeg er om bord på.

Stril Commander tilhører Simon Møksters rederi i Stavanger. Hun er 74 meter lang og 17,5 meter bred, så for dere som kjenner til offshoreflåten, så er hun altså ingen ”gigant”. Jeg vil heller kalle henne en kompakt, kraftig, liten plugg.  I ”kjelleren” har vi to MaK hovedmaskiner på til sammen 17000 bremsehestekrefter som kan puffe oss frem med snaue 18 knop, men den speeden gjør vi kun når vi skal imponere, og det får vi aldri lov til. Vanlig ”servicespeed”, som det så fint heter, er rundt 12 til 13 knop. Vi er 13 mann om bord, en salig blanding av sørlendinger, vestlendinger og nordlendinger; og noen færøyværinger.  Foruten meg, som er stuert, har vi kaptein og 3 styrmenn, maskinsjef og to maskinister, elektriker og 4 matroser. Båten er så godt som ny, hun ble overtatt av rederiet den 2. januar i år, så det er ikke mange jobbene vi har fått brynet oss på. Vi går i det som kalles ”spotmarkedet”, det vil si at vi ikke har noe langt certeparti, men ”tar det vi får” Dette kan føre til at vi ligger i ro over lang tid, men vi må allikevel være klar til å gå på kort varsel. Rederiet har heller ikke betalt når vi ligger stille, så det er jo om å gjøre å ha båten i fart. Hun hadde tross alt en prislapp på nærmere 300 millioner, så vi må tjene penger, skal vi få til salt i grauten.

Seilasen vår går altså til Kongo, og som nevnt Pointe Noire. Dette er den nest største byen i Kongo. Etter at man fant olje utenfor kysten i 1980 har byen utviklet seg positivt. Pr. i dag er der, så vidt jeg vet, mellom 600000 og 700000 innbyggere. Men den har hatt status som millionby, av heller tragiske årsaker. På grunn av interne stridigheter og borgerkrig i landet flyktet mange mennesker ut mot kysten og området rundt Pointe Noire.

Der finnes helt sikkert en eller annen som har fartstid fra bulkskipene til Ugland, som nå får den lille ”aha, der har jeg vært” opplevelsen. De var jo støtt og stadig der nede, Bonita og Norita, iallefall.

Men nå er det altså olja som gjelder. Jobben vår blir å støtte opp et flytende bore-, produksjons- og lagerskip når denne skal plasseres på riktig sted. Jobben er beregnet til å ta fra 10 til 20 dager, og så blir det vel å sette kursen nordover igjen, hvis vi da ikke får flere jobber der nede. Ryktene vet å fortelle at det kan bli en lang periode på oss. Men som dei seier, et sted i distriktet her, ”you never know before you know, you know”

Været er alltid interessant. Så langt har vi vært heldige. Ned gjennom den Engelske kanal, var det som vanlig noe disig, men stille. Og over Biscaya gikk det over all forventning. Grått og trist, ja, men lite vind, lite sjø og ikke regn. Et og annet solgløtt har det også vært, og da mener optimistene at de merker forskjell fra +12 grader celsius til +13, men det får stå for deres regning. Så mye har altså sola å si.

Så var vi ferdig med Biscaya, og det merkes på temperaturen. Opp et par grader fra i går, men sola glimrer med sitt fravær. Vi har slitt med et høyt smøreoljeforbruk på hovedmotorene, så maskinsjefen har nærmest gått i fistel, stakkar. Mange spesialister ble kontaktet, og mange løsninger ble formidlet. Så viste det seg imidlertid at forbruket ikke var høyt, det var helt normalt. Men vel 9 kubikk pr. måned er nå høyt forbruk, åkke som, slik jeg ser det, i alle fall. Nå skal en være forsiktig med å sammenligne med Pick-up’en hjemme, men … … …

Ellers så har våre kjære matroser vaska tanker, skipets altså, ikke sine egne, selv om det sikkert kunne trenges. Styrmennene ”går” sine vakter, selv om de i dag for det meste sitter stille. Men selvfølgelig. Alle seilingskartene vi har er nye, så de er utgått på dato. Det var de for så vidt den dagen de ble trykt. Med jevne mellomrom sender myndighetene ut rettelser. Og disse må jo settes inn i kartene. Så navigasjonsoffiseren ( 1. Styrmannen) har litt å pusle med. 

Undertegnende har også sin daglige dont. Mat skal dem ha, og mat får dem. Å sitte her å ”skryde” av meg sjøl, er ikke mi greie, men de som kjenner meg, vet jo hva jeg står for. Resultatet pleier å gå for å være meget bra.

Vi driver å planlegger varmen. Vi regner med et lite stopp i Las Palmas, så solstoler er bestilt inn, solkrem har vi om bord, solbriller er jo et must, så det må vi ha. Drikkevarer av ymse slag er om bord. Iskrem i store menger. Basseng har vi ikke, men 8 europaller på kant og ei god pressenning, så har vi det vi trenger. Så nå kan varmen komme. Og det gjør den, men allikevel er mennesket et merkelig vesen. Nå stiger temperaturen noen små grader hver dag, men jaggu så er man misfornøyd. HVOR ER SOLA. Vi er jo så vidt ferdig med Biscaya. Nåja, vi tusler nedover langs kysten av Portugal og beregner å passere Gibraltar torsdag kveld, men vi er fortsatt på den nordlige halvkula, og det er jo bare februar. Men allikevel. Vi sliter med en ekkel nordavind, så det føles litt gufsent med grått og trist vær, selv om temperaturen så absolutt kan leves med. Den er i alle fall langt høyere enn den vi forlot i Aberdeen, og så slipper vi å måke snø, da. Men sjøen er rolig og skuta beveger seg framover som en svane. Faktisk en veldig bra sjøbåt, er hun. Det er herlig å være sjømann, dere.