Nå har vi passert Kanariøyene og er på tur nedover Afrikakysten. Lørdag var vi så vidt innom Las Palmas og fylte opp med diesel, litt proviant og ikke minst, smøreolje. Vi plukket vel med oss omtrent det de hadde på øyene, tenker jeg. Losen spurte hvor lenge vi ble liggende, og da kapteinen svarte at vi skulle gå igjen med en gang, ristet han på hue og sa; ”crazy people, it is carnevaltime in Las Palmas”. Vel, det er vel ikke fritt for at noen hadde ønsket et lite havari på en motor eller winch velkommen denne ettermiddagen. Da vi kom inn i havna i Las Palmas, passerte vi et par cruiseskip, det danske skoleskipet Danmark, og jammen lå Sea Leopard fra Arendal inne. Det ble altså ingen landgang, for vi har bare tida og veien ned til Kongo, så karneval får være karneval. Vi får nok lage et sjøl, tenker jeg.  Så nå tusler vi nedover langs Afrikakysten med snaue 12 knop, vi rekker fram til den 5. mars. Søndagen opprant med nydelig vær. Og etter våre forhold, varmt og godt, selv om nordavinden forfølger oss. Solstolene ble funnet fram og skjortene lagt bort. Der var noen som ble ganske ”røde i haue” i løpet av dagen. Og nå har vi svømmebasseng. Europaller på kant og pressenning. Nå viser det seg at disse billige pressenningene langt ifra er tette, men det gjør for så vidt lite, da vannet trenger å sirkulere.

Så brannpumpa blir starta med jevne mellomrom. Og enda mer sirkulasjon skal det bli, kreativiteten har ingen ende. Noen hull i en slange, tilgang på luft og vi har supplyflåtens flotteste ”jakuzzi” eller boblebad. Og nå som vi virkelig har truffet varmen, er det blitt en populær samlingsplass. Etter at vi endelig klarte å seile ifra nordavinden har det bare blitt varmere og varmere. Det er da det faller en i hug, når en står og filosoferer og ser på kjølstripa; ”vi er jo jaggu på langfart igjen” Det viser seg med en gang at det er dette en har savnet. Hav så langt du ser, alle veier. Kun kjølstripa bak deg, og ingenting forut. Alt går i sin jevne, rolige gang. Ingen som maser; ”når er dere inne” eller ”når er dere klar til å gå”. Nå er det riktignok snakk om ”kan dere være framme et døgn tidligere?”, og det med fortsatt ei ukes seilas igjen. No problems.

Øke speeden med en liten knop, og så er det greit. Ikke noe stress av den grunn. Nå begynner vi å nærme oss Ekvator. Så får vi se,  om vi får besøk av Kong Neptun. Av mannskapet er det bare noen få av oss som har krysset Linja tidligere, så man må kanskje forvente litt rabalder. For å prøve å smigre seg inn litt, eller hva en nå skal kalle det, men tradisjonen tro ble skipets papirer og mannskapsliste overlatt Neptuns element ved en enkel høytidelighet, bivånet av kaptein og stuert. Så da er det bare å vente på «Herolden» for å høre hva han har å berette.  Ekvatorpasseringen gikk over all forventning. Ingen merket det lille ”dumpet”, men så lå vi også lite grann etter skjema. Men alle ble døpt, og alle fikk sine sertifikater i hende. Stuerten opptrådte som Neptuns stedfortreder, til alles store fornøyelse. Nå er vi så få ombord at det ble veldig improvisert, men morro var det. Været var bare helt nydelig, og utover kvelden grilla vi, og rett og slett ”gørrkosa” oss. Nå er der ingen forskjell på dag og natt lenger, temperaturmessig, altså, for nå er det virkelig varmt. + 30 grader dag som natt.

Senkveld er for så vidt best, for da slipper vi den brennende sola, men når det er sagt, så er det nok ingen som har noe imot sola heller. For de yngste om bord er hver dag en ny opplevelse, mens for oss, den eldre garde, som undertegnende med snart 40 år siden første turen, strømmer minnene på i søkk og kav. Utrolig hvor mye en husker fra tidligere dager. Som på en måte har vært fortrengt. Det er ikke fritt foe at det har blitt en del røverhistorier i det siste.

Så var vi endelig i Pointe Noire. Ikke fordi at vi gledet oss så veldig til å komme hit, men mest for at sjøreisa endelig var slutt. For noen har det nok vært en langtur, mens for andre kun en liten svipptur. Å ankomme dette landet, som i Afrikansk målestokk går for å være rimelig sivilisert, er allikevel en sann prøvelse.  Vi var jo for så vidt advart på forhånd og hadde gjort våre forberedelser, men for Kapteinen ble det en heller slitsom opplevelse. Men, med en praktoppvisning i diplomati, humor, noen sigaretter, noen flasker med brunt innhold og noen dollar, gikk alt greit og alle var fornøyd.

Alle representantene fra myndighetene, 10 i tallet, fikk sine stempler og signaturer, og vi fikk våre shorepass, selv om ikke de ble brukt. Landgang var ikke det som fristet aller mest. Torsdagen gikk med til å ta om bord en del utstyr, blant annet ei heftig fibertrosse på 560 meters lengde. En operasjon som vanligvis skulle tatt et par små timer, men mesteparten av dagen gikk med. Deretter gikk vi ut på reia og ankret opp, i påvente av videre ”action” Og slik gikk fredagen. Vi fikk forresten besøk av en gammel kompanibåt. Koral, en liten polsk slepebåt har sin fortid hos Møkster som Stril Power. Å treffe denne lille tassen her nede, var ganske uventet, men verden er kanskje ikke så stor allikevel. Av andre norske er Bourbon Borgstein, en AH, tilhørende Bourbon Offshore i Fosnavåg. Dessuten går Sea Angler og Sea Pike fast her nede. De tilhører Deep Sea Supply i Arendal. I tillegg lå jammen gamle Maxita til Ugland på reia her. Ganske radikalt ombygd, men for en som har hatt sitt virke om bord, var hun allikevel lett gjenkjennelig.

Slik det ser ut nå, ligger vi an til å gå ut mot feltet på lørdag morgen, så får vi se hva tiden bringer, for spenningsfaktoren begynner å gjøre seg gjeldene igjen. Onsdag førstkommende er det avløsning, etter planen… ...

Så var vi ute på feltet. Helt alene, nesten. Bourbon Borgstein er her ute sammen med oss. Så nå skal vi hjelpe hverandre til å bli klar for operasjonen som forhåpentligvis begynner på søndag, hvis vårt ”hovedmål” dukker opp, da. Lørdagen gikk ellers med til å klargjøre noe av vårt eget utstyr, samt litt testing. Blant annet ble brannkanonene, eller «Fi/Fi anlegget» som det kalles på norsk, kjørt i gang, noe som ble en heller fuktig fornøyelse for de på dekk. Ja, det må vel sies at der kom inn litt saltvann noen steder det ikke skulle kommet inn, også. Klargjøringen av utstyr satte også matrosene på prøve. Da de skulle «spole inn» en av småwirene, en 70 mm «pennetwire», endte det opp med noe som ligner en gordisk knute. Men med spett, kran, svette og endel kraftuttrykk, gikk det seg til.

Hele søndagen gikk før noe skjedde. Forsinkelser hele veien, virker det som. Og det gir jo selvfølgelig utslag på hjemreisa vår. To dager forsinket allerede, og det før vi har gjort en ”God damned shit”, som de sier i Amerika. Men dagen ble da benyttet fornuftig. Etter noen dager med overskyet, klamt vær, fikk vi en dag med sola i Zenith, - og klamt vær. Men det ble da en stund i solstolen på dekk. Man kommer jo ikke hjem fra Afrika uten å være brun, eller solbrent. Ett av to. Søndagen ble også den varmeste dagen så langt. +33 grader i skyggen, og høy luftfuktighet. Svetten rant bare ved tanken på å bevege seg.  Men inni mellom kom der en liten bris som laget bevegelse i lufta, og det var bare herlig. Men, altså, en skal ikke klage, det er jo bare å gå inn…

Så var vi da endelig i gang med det vi tok denne lange seilasen for. Å ligge med en sleper i Azurite. Dette er en gigant av en FDPSO. Bokstavene står for Floating Drilling, Production and Storage at Oilfield. Hun er en tidligere tanker på vel 300000 tdw som er noe så inn i granskauen ombygd. Hun har fått et stort boretårn, et enormt produksjonsanlegg og selvfølgelig, stor lagerkapasitet. Intensjonen er jo, når de kommer i drift, at med jevne mellomrom vil et tankskip koble opp og laste det hun har på sine lagertanker, slik at produksjonen går kontinuerlig. Hele prosjektet er en utfordring, da hun har 1400 meter vann under kjølen. Og hun ligger bare ca 60 mil ut fra utløpet til Kongoelva, og det gir utslag i en helt eventyrlig strøm. Under operasjonen med å holde «fabrikken» i ro, kjørte vi med oppimot 40 % belastning, allikevel gikk kjølvannet rett til side. Det kan se ut som vi ligger med rorene helt i borde, men vi drar faktisk rett fram.

Når hun nå blir plassert på ”location” blir hun først stabilisert med fire ankere, av totalt tolv. Under denne operasjonen ligger tre båter med sleper festet til skipet, to foran og en bak, for å holde skipet i posisjon, mens den fjerde båten kjører ankerene. Det blir litt feil å si at de kjører ankere, for disse ble plassert for en tid tilbake, så jobben blir jo å koble til. Når skipet er stabilt i posisjon med de fire første ankerene koblet, vil etter hvert ”hjelpefartøyene” bli sluppet fri og drar hver til sitt. Selv om det tok litt tid å komme igang, gikk selve oppkoblingen ganske fort. Hele operasjonen ble gjort på vel 4 døgn.

For vår del blir det nå å gå inn til Pointe Noire for mannskapsskifte, og vi setter oss på flyet hjem, mens Stril Commander og hennes nye mannskap legger ut på den lange reisen nordover igjen. Hvis det ikke blir mer jobb for oss her nede, da. Men det får bli en annen historie.