|
Turbinanlegg
fra General Electric Co, Lynn, Massachusetts, USA ble flittig benyttet som
fremdriftsmaskiner i mange en norsk VLCC og ULCC, bygget både i Norge og
Sverige på slutten av 60-tallet og første halvdel av 70-tallet. Vi kan nevne
kjente rederier som Hilmar Reksten, Bergen, Hagbart Waage, Oslo med sine
Aker bygg, og A/S Thor Dahl, Sandefjord, Godager & Co, Per Lodding og Odd
Berg. Alle Oslo. Hansen-Tangens Rederi A/S og Einar Rasmussen, Kristiansand
med fler, fra Uddevallavarvet A/B. De fleste rundt 32.000 til 34.000 AHK.
I tiden etter 2
Verdenskrig var behovet for et kraftfullt maskineri moderat i handelsfartøy,
sjelden over 10.000 AHK. Siden den gang økte behovet for mer kraft radikalt,
og økte frem til rundt 1980, da turbinmaskineriet måtte vike for store
dieselmotorer. Mye grunnet drivstoff kostnadene, og at dieselmotoren ble mer
økonomisk.
Maskinene var av
"cross compound" type reaksjonsturbiner, hvor den overhetede dampen kommer
inn i høytrykksdelen av turbinen og passerer gjennom denne for så å passere
gjennom "cross-under" som fremdrift av lavtrykksdelen for så å havne i
kondenseren etter at dampen har levert sin enegi på vandringen gjennom
turbinene og omdannes til vann. Begge turbinene leverte så sin kraft til et
felles hovedgear som reduserte omdreiningene ned til ca.80 o.min som ble
benyttet på propellen.
For å bedre økonomien på disse turbinene ble det forsøkt både med påhengt
fødevannspumper, generatore, re-heat mm. Påhengte pumper og generatorer
fungerte meget dårlig på enkelte fartøyer. De var meget avhengige av en
konstant omdreining, slik at brå kursforandringer i sjøen kunne forårsake at
generatorene koblet fra og stand by generatorer mm startet. |