|
I
årene under og like efter den første verdenskrig dukket der opp et
stort antall skipsbyggerier, noen nystartede og andre som utvidelser
av gamle og møllspiste skipsverver. De fleste forsvant stille og
rolig efter det store sammenbrudd i 1920. I Tønsbergdistriktet var
det flere slike verft, Tjømø.Verft, Vrængens Patentslip & Mek.
Verksted, Fjordgløt Skibs-byggeri, Husø Verft, Nes. Mek. Verksted,
Melsomvik Skibsbyggeri o.s.v. Da etpar små motorskonnerter ble
bygget i Melsomvik i 1917/18, var det omkring 50 år siden der var
bygget skip i Melsomvik. I dag skal vi imidlertid spesielt se på Nes
Mek. Verksted, som lå like utenfor Tønsberg, men som nu er gjemt og
glemt.
Nes
Mek. Verksted ble grunnlagt av Mathias Christophersen, en sønn av
Chr. H. Christophersen, som drev den virksomhet som senere ble
Jarlsø Verft. Firmaet kjøpte Søndre Nes gård, kjent som Amtmand
Michelets bolig. Verkstedet ble anlagt i eiendommens have, ned mot
Træla. Det hadde sin døgnfluetilværelse i årene 1917-1920, og
leverte et skip hvert av disse fire år. Alle de fire skip fra Nes
var motordrevne, mens det forøvrig var dampmaskinen som var nesten
enerådende. Teknisk sett var skipene meget avansert og fikk bred
omtale i fagpressen.
De
tre første skip fra Nes fikk en kortvarig eksistens og et meget
dramatisk endeligt. Byggenummer 1, motorskipet TONE, ble
levert i august 1917 og forsvant med hele sin besetning på 11 mann i
Nordsjøen i desember 1923 på reise fra Immingham til Porsgrunn med
kull. Saken ble henlagt som uoppklart, men man formodet at forliset
hadde funnet sted utenfor Norges sydkyst.
Båt
nr.2, motorskipet
Bob, som var levert
i september 1918, forsvant også i hjemlige farvann. Den var på reise
fra Danzig til Fredrikstad, også med kull, og ble borte med 13 mann
i april 1928.
Det
trejde skip,
Bure, var i likhet
med BOB bygget for Fred. Olsen & Co. og seilte under norsk flagg til
1927 da den ble overført til Fred. Olsens agenter på Kanariøene og
satt under spansk flagg. Den var da beskjeftiget i
tilbringertjeneste for de større linjebå-ter. Den beholdt sitt navn
et par år, men ble så omdøpt til SAUZAL. Dette varte bare
kort tid, så kom båten tilbake til Norge og registrert i Oslo som
GEORG. Allerede i desember 1929 måtte den forlates av mannskapet
på grunn av slagside og lekkasje i en orkanaktig storm i Nordsjøen.
Den var på vei fra Greåker til Sunderland med tremasse. Denne gang
ble mannskapet reddet, men båten gikk til bunns.
De
tre første båtene fra Nes Mek. Verksted målte en tanke under 500
brutto registertons og var således forløpere for det som man i
senere tid har omtalt som «para-grafbåter». Den fjerde båt var med
667 brt. nesten 200 tons større enn de andre. Den var kontrahert av
konsul Magnus Blikstad, Lysaker, som på den tid var en meget
prominent personlighet i skipsfarts- og handelsvirksomhet.
Kontrakten ble dog snart overtatt av Skibsaktieselskapet Fritzøe, og
det burde nesten være overflødig å tilføye at dette selskap hørte
hjemme i Larvik. Treschow-Fritzøe drev en viss rederivirksomhet, i
første rekke for å sikre seg tonnasje til sin egen import og
eksport, men rederiet ble disponert av det kjente skipsmeglerfirma
Bugge & Olsen i Larvik. Båten ble levert i oktober 1920, d.v.s. på
et tidspunkt da skips bygningsprisene hadde nådd astronomiske
høyder, og båten fikk da også ord på seg på folkemunne for å være
«verdens kostbareste båt», selvfølgelig pr. tonn. Det tør imidlertid
ha vært skarp konkurranse om denne tvilsomme hederstittel. Samtidig
med at motorskip FRITZØE ble levert, inntraff den store
økonomiske krise, som medførte et katastrofalt fall i fraktratene og
som tvang en meget stor del av vår handelsflåte til opplagsbøyene.
En
meget kostbar båt var selvsagt ikke noe å møte krisen med, og
FRITZØE ble i slutten av 1922 overført fra Larvik til
Kristiania. Imidlertid var den samtidig meldt solgt til amerikanske
kjøpere, og registreringen i Kristiania ble bare et meget kortvarig
mellomspill. I et par år var den så registrert i Vera Cruz, Mexico,
og derefter overført til Panama-flagg, men med det amerikanske
linjerederi Munson Line som eier. Helt til 1935 seilte båten under
sitt opprinnelige navn, men ble da PICTOU COUNTY,
hjemmehørende i Canada. I 1945 kom den sydover igjen og ble LAIDA
under Honduras flagg, og i 1961 ARENAL med hjemsted Puerto
Limon, Costa Rica. Båten har således vært registrert under tre av de
såkalte «bekvemmelighetsflagg», men det er intet som tyder på at det
har vært bekvemmelighetsgrunner i dette tilfellet. Tvertimot er det
meget sannsynlig at båten har gjort tjeneste i disse lands normale
fraktfart.
Mens
de tre første skip fikk en brå ende, fikk FRITZØE et meget
langt liv, som kan bli enda lengre, da den fremdeles er oppført i
Lloyd's Register. Dette register sier intet om skipenes tilstand
eller om de faktisk er i fart, men det var i hvert fall forbausende
å finne at FRITZØE fremdeles eksisterer i en alder av 57 år. |