Bygningen ble oppført etter brannen i 1900. Det eneste som ble gjenfunnet på branntomta sies å være en karamellsaks og en marsipanmorter. Dette er byens mest gjennomførte jugendbygning, selv om der er foretatt utskiftinger av så vel vinduer som taktekking.
Spesielt bør man merke seg smijernsrekkverket i 2. etasje over balkongen, som også fungerer som en slags baldakin over hovedinngangspartiet midt på bygningen. Her ser vi stiliserte blomstermotiv som danner en sammenhengende bord rundt rekkverket, og over det hele en dekorativ stilisert 3-kløver, plassert i en halvsirkelformet nisje i murpussen over balkongvinduet. Legg også merke til blomstermotivene i vindusinnrammingene, og at vindusplasseringen i 2.etg. bryter med den ellers fullkomne symmetrien i følge byens lokale historiker Roar Tollnes
Arkitekt Gustav Gulbrandsen, Kristiania.
Historien om gutten fra Wien som i nødstid kom til Sandefjord og ble en dyktig og aktet bakermester.
Grunnen til at han og 6.000 andre barn fra Østerrikes hovedstad kom til landet vårt etter første verdenskrig, var nemlig at befolkningen i Wien var rammet av matmangel og hungersnød. Da 10-åringen Josef fikk vite at han skulle til Ingeborg og Wilhelm Halvorsen (Ivar Halvorsens bakeri og konditori) i Vestfoldbyen, ja, da visste han at her skulle han iallfall ikke sulte!
For det gjorde familien Lang i forstaden Atzgersdorf. Faren Johann var byggmester, men for alle, både høy og lav, gjaldt mangel på dagligvarer og klær. De viktigste varene var rasjonert, og rasjonene var så små at selv mødre med småbarn bare fikk en halv liter melk hver 14. dag. Matauk florerte, men til og med barnas kaniner sultet. Barna snek seg ut i offentlige parker om natten for å rive opp gras til dyra sine.
- Jeg vil reise!
I Atzgersdorf samlet husfar Lang og mor Franziska de seks barna rundt seg da meldingen kom om at familien hadde mulighet til å sende ett av dem til Norge. Men hvem ville? - Jeg vil reise, utbryter Josef. Så er saken klar.
11. mars 1920 skriver Franziska i familiens katolske husandaktsbok: «Mit Gottes Hilfe, geht mein Kind....» - «Med Guds hjelp går mitt barn ut i en vid og fremmed verden for ikke å omkomme av hunger». Andaktsboken, som fortsatt er i familiens eie, er gjennomvætet av en mors tårer.
Det ble en fire dagers anstrengende jernbanereise til eventyrlandet Norge via ferjebyen Sassnitz i Tyskland. Alle barna hadde en pakkseddel rundt halsen der eget navn og nummer og pleieforeldrenes navn og adresse var skrevet ned.
En stor humanitær aksjon
Wienerbarnas situasjon vakte internasjonal oppmerksomhet. I Norge ble hjelp organisert via Røde Kors med den østerrikske generalkonsulen Ellef Ringnes som leder. Sammen med ingeniør T. Mørk sørget han for at de familiene som trengte det mest, fikk sende et barn til Norge. På norsk side ble familier oppfordret til å bli pleieforeldre for Wienerbarna i opptil to måneder, noen ganger enda lenger.
Det var ingen dans på roser for den norske befolkningen heller etter krigen, men folk stilte opp! Snart var tusener av barn koblet til norske «foreldre». Ringnes, som ble kalt «Wienerbarnas onkel», reiste frem og tilbake til Wien og ledet barnetogene helt til Kristiania (Oslo).
Lærenem i norsk
Så stanset endelig jernbanetoget i hovedstaden. Ut krabbet de tynne, bleke og forvirrede barna ut på perrongen på Østbanestasjonen, forvåkte og undrende. En etter en blir de ropt opp og koblet sammen med sine pleieforeldre som bodde dels i Oslo, dels andre steder på Østlandet.
For Josef gjensto enda en lang reise (dengang) før målet er nådd: Sandefjord. Han er kommet til «eventyrlandet Norge».
I likhet med de andre barna kan ikke Josef et eneste ord norsk. Men han lærte fort av kameratene han fikk. Ja, han var litt for lærenem, for på gutters vis lærte han også bannord og mindre høflige tiltaleformer. Dem brukte han kjekt i tide og utide uten å vite hva han egentlig sa. Ifølge familiehistorien førte det til sterke scener i heimen, for gamle Wilhelm Halvorsen var troende læstadianer, og reagerte med å løpe etter Josef med stokken høyt hevet. Misforståelsene ble etter hvert oppklart.
Et livslangt eventyr
Mange av Wienerbarna kom flere ganger til Norge i årene som fulgte. Noen fikk skolegang og utdannelse her. En del slo seg ned, fikk kjærester og stiftet familie. Man regner at rundt 50 barn etter hvert ble norske statsborgere. Josef fikk et ekstra langt opphold i 1923, for han fikk blindtarmbetennelse og måtte opereres på Horten sykehus. I årene som fulgte, var han faktisk mest i Norge og dro bare hjem på ferie. Familien Wilhelm og Ingeborg Halvorsen med sønnen Ivar ble så glad i Josef at de kunne tenke seg å adoptere ham, men det nektet han. Og det østerrikske statsborgerskapet ble beholdt inntil han traff sin tilkommende, Bergliot Bøe.
Da han strammet seg opp for å «be om datterens hånd», svarte den kommende svigerfaren, Martin Bøe: - Greit, men først må du love meg å bli norsk statsborger. Og slik ble det.
En driftig baker
Josef Lang ble en dyktig baker. Som guttunge var han en god ærendsgutt i bakeriet og konditoriet, og senere ble han fagmann med utdannelse i Köln og København. Ivar Halvorsen hadde overtatt bedriften i 1914 og utviklet bakeriet og konditoriet til Vestfolds største. I 1962 overtok Josef selv ledelsen (han kjøpte bedriften av Ivar Halvorsens søsken), og fra 1973 ble hans sønn igjen, Hans Martin, daglig leder. Josef døde i 1982.
På Christopher Hvids plass har det kjente firmaet holdt til helt siden 1882, i den nåværende bygningen fra 1900.
Kilde: Sandefjords Blad 22.12.2018.
Den 17. april i 1878 løste Wilhelm Halvorsen borgerbrev som bakermester i Sandefjord, og startet sitt bakeri i Langgaten i 1879. Allerede i 1882 kljøpte han Kirkegaden 123 som lå ved Steentorvet og tilhørte enkefru Mathilde Hotvedt, men før han egentlig rekk å komme ordentlig igang brant husene.
Han hadde imidlertid assuransen i orden og fikk bygget opp husene igjen ved bybrannen i 1900.
Etter bybrannen og omregulering ble Steentorvet til Chr. Hvidts Plass, og Halvorsen ville raskt igang igjen. Han engasjerte Kristianiaarkitekten Gustav Guldbrandsen som tegnet Halvorsens nye bygg, et flott bygg i tre etasjer i markent jugendstil.
I 1906 kom sønnen Ivar Halvorsen hjem etter læreår i Tyskland med store kunnskaper som finbaker og konditor.
Senior forstod raskt at sønnen hadde bragt med seg kunnskap på områder som ikke var så vanlig i byen, og han trakk seg tilbake i 1914, og overtok den videre drift til Ivar som snart lanserte mange gode søtsaker inne bakerikunsten.
-
Postkortbildet er interessant fordi vi her ser to nabobygårder med deres opprinnelige utseende, slik de var i ny tilstand i tiåret 1900 - 1910. Begge har mange bygningsdetaljer, slik eierne tok seg råd til, arkitektene tegnet og byggmestrene utførte med sin yrkesstolthet.
Halvorsengården til venstre har beholdt det ytre hovedpreg av Jugendstil, mens gården til høyre ble fullstendig ombygget og endret i nyere tid.
År: ca 1910
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Bygningen ble oppført i tidsrommet 1900 - 1905 for bakermester Wilhelm Hedevard Halvorsen, etter tegninger av arkitekt Gustav Gulbrandsen, Kristiania.
I følge Hans Martin Lang startet Halvorsen sin bakerivirksomhet i Langgaden, i den bygningen som nå er Kongens gate 39. I 1881 flyttet han bedriften til daværende Kirkegaten 123, som da lå ved Chr. Hvidts plass. Like før bedriften skulle flytte inn, brant bygningene ned. Forsikringen var i orden, og straks begynte Halvorsen bygging av ny gård, en toetasjes trebygning, samt bakeribygning og uthus. Alt dette nye brant imidlertid ned under den store bybrannen i 1900, og Halvorsen måtte igjen til med bygging. Nå ble det en murbygning i jugendstil med en rekke flotte bygningsdetaljer. Bygningen i sin helhet er bevart, men mange av detaljene er blitt borte i årenes løp.
Helt til julaften 2017 rommet bygningen med tilhørende produksjonslokaler Sandefjords ledende bakeribedrift.
Butikken og serveringen drives fra og med 2018 av Nøtterøy Bakeri og Konditori, mens Bente og Hans Martin Lang som eiere disponerer resten av bygningen.
År: ca 1935
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Også dette bildet antas å være tatt i forbindelse med bakeribedriftens 75-årsjubileum i 1954. Vi mangler navn på sjåførene. Bilen til venstre er en amerikansk førkrigsmodell, en Chevrolet 1939-modell. Det er ikke utenkelig at den er bygget som varebil av Gjerpe og Moholdt karosserifabrikk i Grønli.
Bedford varebil ved siden av kom i hopetall til Norge fra ca. 1950. Den har jo en veldig spesiell snutefront, som Bedford beholdt til langt utpå 1960-tallet.
År: 1954
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Vi tror at dette og fire andre firmabilder fra Ivar Halvorsen er tatt i 1954, da bedriften markerte 75 år etter starten i 1879.
Her poserer fire likt kledde sjåfører foran bilene de kjørte brød og kaker med ut til butikker og storhusholdninger. Sjåførenes navn kjenner vi ikke.
Bilinteresserte vil se at det står en Volvo varevogn til høyre, deretter to Bedford kassevogner med snute og til venstre en Chevrolet 1939-modell.
Inne i gården ser vi den store bakeribygningen med talje til å heise opp råvarer til 2. og 3. etasje.
Legg ellers merke til de frodige trærne som prydet eiendommen.
Hans Martin Lang forteller at det store tuntreet er plantet av bedriftens grunnlegger, Wilhelm Hedvard Halvorsen (1853 - 1932).
År: 1954
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Vi tror at dette og fire andre firmabilder fra Ivar Halvorsen er tatt i 1954, da bedriften markerte 75 år etter starten i 1879.
Her poserer fire likt kledde sjåfører foran bilene de kjørte brød og kaker med ut til butikker og storhusholdninger. Sjåførenes navn kjenner vi ikke.
Bilinteresserte vil se at det står en Volvo varevogn til høyre, deretter to Bedford kassevogner med snute og til venstre en Chevrolet 1939-modell.
Inne i gården ser vi den store bakeribygningen med talje til å heise opp råvarer til 2. og 3. etasje.
Legg ellers merke til de frodige trærne som prydet eiendommen.
Hans Martin Lang forteller at det store tuntreet er plantet av bedriftens grunnlegger, Wilhelm Hedvard Halvorsen (1853 - 1932).
År: 1954
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Sammenligner du dette bildet med nyere av Christopher Hvidts plass 3, ser du her at mange av de opprinnelige fasadedetaljene fra byggeåret like etter 1900 er i behold. Bl.a. det flotte spiret over midtpartiet og balkongene.
I venstre bildekant ruver bakeribygningens tre etasjer med innheisingsporter for råvarer i de øverste.
Reklameskiltet for film på hushjørnet forteller oss at her lå en fotoforretning. Fotograf Hertha Gulbrandsen Pihl drev denne. Hun var født i Kristiania i 1885, gikk i fotograflære der eller i Sandefjord, og etablerte butikk og atelier på Chr. Hvidts plass omkring 1930. Hvor lenge hun drev, vites ikke. Hun døde i Sandar 1957.
Om det var en butikk mellom hennes og Alb. Furustad, er uklart. Kanskje en tobakksbutikk? Alb. Furustad drev en vanlig kolonialbutikk i nabogården Storgaten 18.
År: 1968
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Halvorsens konditori er en av bygningene som ble reist umiddelbart etter bybrannen i år 1900.
Som arkitekt for sin nye, markante hjørnebygning valgte bagermester Wilhelm H. Halvorsen arkitekt Gustav Gulbrandsen. Bygningen er bygget i pusset tegl over to og en halv etasje, med markerte, svungne arkoppbygg, og et rundt karnapp i annen etasje. Halvorsens konditori er holdt i jugendstil, med en relativt sparsom dekor inspirert av gotiske stilmotiver.
Wilhelm Hedevard Halvorsen etablerte bakerivirksomhet i Langgaden i 1879.
Bedriften flyttet etter bybrannen til nybygget på Christopher Hvidts plass, og firmanavnet ble etterhvert Ivar Halvorsen, etter Wilhelms sønn.
Rekkverket til fontene i midten av bildet er blitt fjernet og blomsterbedt rundt er blitt erstattet med asfalt.
År: 1975
Kilde: sandefjordshistorie.no
