STORGATA 20

Søndag 28. mai 1995 ble Storgata 20, den gamle "Melsomgården" innviet til "Landstadsenteret for kirke og kultur". Med bidrag fra Anders Jahres Humanitære Stiftelse var bygningen innkjøpt, istandsatt og vakkert restaurert for ca. kr. 5 mill. Byen feiret 150 år i 1995, og datoen for innvielsen var Anders Jahres fødselsdag. En felles gudstjeneste for Sandar og Sandefjord menigheter i Sandar kirke ble etterfulgt av kirkekaffe med innbudte gjester i gården.

Stiftelsen kjøpte eiendommen i 1994 etter fru Henny Andersen som døde i 1993. I samarbeide med arkitekt Truls Thorenfeldt og interiørarkitekt Rannveig Getz har stiftelsen istandsatt eiendommen og stilt den til disposisjon for de to menighetene med navnet "Landstadsenteret for kirke og kultur", oppkalt etter presten og salmedikteren Magnus Brostrup Landstad som var sogneprest i Sandar fra 1859 til 1877.

Ole Sørensen Melsom (1777-1837) var yngste sønn i en søskenflokk på 7. Faren Søren Rasmussen eide Skjelbred i Sandar, men kjøpte Melsom i Stokke i 1775, og slekten har siden tatt navn etter denne gården. Oles søster Helvig var gift med lensmann Thor Klaveness i Sandar, og Ole bodde sannsynligvis noen år hos sin svoger på Rugården straks før århundreskiftet. I folketellingen fra 1807 kalles hans hus øverst i Storgaten "nybygget". Året 1800 kjøpte Thor Klaveness og Ole Melsom briggen "Ebenetzer" på 56 kom.l. Det var en beskjeden begynnelse på et rederi som under lensmannens sønnesønns sønn, A. F. Klavenes, Oslo, vokste fram til et av landets største.

Ole Melsom var gift med Johanne f. Rothe som også var fra Stokke. I tiden mellom 1801 og 1807 bygget de sitt hjem i Storgt. 20. Foruten skipsfart drev Ole også trelasthandel og var kjøpmann, en ikke uvanlig kombinasjon på den tiden. Ole Melsom står oppført som hovedreder til briggen "Ebenetzer" og skonnerten ""Enigheden". Han var en aktiv og betrodd borger av byen med flere tillitsverv. Fra 1833 til formannskapsloven ble innført i 1837 var han en av "De elegerte menn" i ladestedet.

Eiendommen ble bygd som et gårdsbruk med låvebygning, bryggerhus og en stor drengestue i tillegg til våningshuset. Bare våningshuset står igjen i dag. I låven var det stall til to hester og fjøs til sju kuer. Det var også et mindre uthus til andre husdyr.

Etter Ole Melsoms død i 1837, satt enken Johanne, Madame Melsom som hun ble kalt, med gården til sin død i 1865. Etter den tid ble gårdens jordvei, gressløkker og trelasttomter solgt til byggetomter. Ved auksjon etter enken Johanne kjøpte byfogd Thomas Bryn gården, men beholdt den bare en kort tid. Skipsreder, skipsbygger og forretningsmann Even Andersen Haughem overtok da eiendommen. Han bodde på Østre Kamfjord gård og døde der 1867. Even eide også Kamfjordverven som han hadde kjøpt etter Christopher Hvidts død i 1862. Enkefru Helene Andersen Haughem, som hele den store familien og slekten kalte "bestemor Andersen", bodde i Melsomgården til sin død i 1883.

Arvingene ventet med å selge gården, og lot pengene stå i eiendommen da bestemor Andersens sønn, Rikard Olav Andersen, bodde og drev forretning på stedet. Han levde sammen med sin søster som var gift med Jens Georg Thaulow og deres datter Maggen, senere gift Ulstrup.

I 1895 ble gården solgt til O. C. Hansen og Arne Barstad, sistnevnte overtok Hansens halvpart i 1902 og eide gården til 1914. Arne Barstad (1864-1942) var fra Barstad i Ørstad på Sunnmøre og kom som meieribestyrer til Sandeherred Aktiemeieri i 1891. Han hadde denne stillingen til 1895 da han åpnet agenturforretning, trelasthandel og en liten brusfabrikk i Storgt. 20. Gården gikk under navnet Barstad-gården i lang tid etterpå.

I 1914 solgte Barstad gården til hvalskytter Alfred Christiansen, gift 1903 med Anna Mathilde f. Martinsdatter. Ekteparet fikk ett barn, Henny (1907-1993) som i 1935 ble gift med maskinsjef Otto Birger Andersen. Hvalskytter Christiansen døde i spanskesyken 1919, og enkefruen beholdt eiendommen til 1947 da hun overdro den til datteren Henny og svigersønnen for kr. 40.000,-.

Otto B. Andersen drev et agentur og kiosk med frukt og tobakk i en sidebygning på nordsiden av hovedhuset. Denne ble kjøpt av Sandefjord kommune i 1976 for kr. 155.000,- for utvidelse av Landstadsgate og framføring av Museumsgata. Sidebygningen var antagelig oppført i slutten av 1880-årene da et mindre uthus ble revet.

O. B. Andersen og hans hustru ønsket å bevare Melsomgården for ettertiden. I 1969 tilbød Andersen Sandefjord kommune å kjøpe gården for en billig penge, kr. 40.000,-, mot at han og hustruen fikk en slags pensjon fra kommunen. Saken ble behandlet i de politiske organene, men det kom ikke til enighet mellom partene.

Da O. B. Andersen døde i 1978, ble Henny sittende med eiendommen til hun døde i 1993. Eiendommen ble da testamentert til blindesaken og spesielt til arbeidet med førerhunder. Eiendom og løsøre ble solgt til dette formålet, og salget innbragte ca. 2 mill. kroner. Det må sies at Henny og Otto Birger Andersen hegnet om Melsomgården med den aller største pietet. Da Anders Jahre i 1957 søkte om å få kjøpe gården, svarte de: "Den dagen vi forlater hjemmet vårt, vil også vår store og skjønne lykke forlate oss."

Sandefjord fikk bystatus i 1845, og det er ikke mange hus tilbake fra ladestedstiden. Melsomgården er et av de få som har fått beholde sitt ytre og unngått brann, på lik linje med Skippergata 6. Melsomgården regnes av mange for å være distriktets vakreste.

De to storstuene i Storgaten 20 var en tid i bruk som interimskirke. Det skjedde i 1868, da Sandar kirke gjennomgikk en større reparasjon.

Da kronprinsesse Lovise var kurgjest ved Sandefjord Bad i 1855, bodde hun hos prestefamilien i Sandar prestegård med sitt følge. Da det ble trangt om plassen på prestegården, bodde kronprins Oscar som gjest hos Madame Melsom. Kronprinsen ble fem år senere Kong Oscar II over Sverige og Norge. Bygningen har hatt status som verneverdig i lang tid, uten at det formelt har blitt utarbeidet noen reguleringsplan for bygget eller området. Huset er oppført i det som nærmest kan kalles en lokal empirestil og står med et høyt halvvalmet tak og en stram fasadeoppbygging.

Etter restaureringen fikk bygningen to pipeløp. Bortsett fra midtdøren (handikappinngang) på gårdssiden og noen små endringer på nordsiden, er eksteriøret uendret. Det antas at vinduene er fra århundreskiftet, men at de opprinnelige ikke var særlig forskjellig i størrelse. Fra gaten fører i dag en midtgang gjennom huset. Denne er ikke original. Sammen med trappen til overetasjen er dette endringer gjennomført ved restaureringsarbeidene. De tre stuene syd for inngangen har den originale planløsningen, og det er funnet fram til tapeter som er rekonstruert. Gjestesalen på motsatt side av gangen er "ny". Her var det tidligere to rom. På kjøkkenet ble det også gjort noen inngrep for å tilpasse bygningen de nye brukerne.

Alt i alt er det blitt et hus byen kan være stolt av og innbyggerne glade i. Byen kan takke Anders Jahres Humanitære Stiftelse v/ Bjørn Bettum for initiativet til bevaring og alle håndverkerne for vel utført arbeide.

Kilder:

Knut Hougen: Sandefjords historie.
Hans S. I Bogen: Femhundra og de femti. 
Div. historiske notater fra Henrik Sandberg.
Sandar Historielag Kulturminner