Bugårdsparken

Bugårdsparken ligger vest for sentrum og var opprinnelig anlagt for byens vannforsyning i årene 1975/76, og 10" vannledninger ble lagt fra dammen. De gikk forbi Solvang og Prinsens gate fram til Kongens gate med videre fordeling til daværende bydeler. Bugårdsdammen var i bruk som byens vannreservoar fram til 1930.
Sandefjord kommune gikk da i kompaniskap med Sandar, og fikk da vann fra Goksjø.

Les mer

Parkens historie

Bugårdsdammen ble gravd ut og anlagt som vannverk for Sandefjord by i 1876. Anlegget var imidlertid også tiltenkt andre funksjoner.

Knut Hougen sier det slik i sitt verk «Sandefjords Historie»: «Men byens folk og de kommunale myndigheter hadde tenkt seg at det nye vannverk, foruten sin egentlige hensikt, også skulle bli et utfartssted i varme sommerdager og lyse sommerkvelder.»

Samme år, i 1876, ble Treplantningsselskapet etablert, som en forløper til dagens parkvesen. Selskapet plantet trær rundt og på øyene i Bugårdsdammen, og ansatte i tillegg en oppsynsmann som fikk rett til å selge brus, selters og sigarer fram til kl. 22.00 på kveldene. På denne måten ble «Vannverket» byens første offentlige parkanlegg. Det skulle imidlertid vise seg å følge problemer med etableringen av parken. Grunneierne av arealene rundt dammen hevdet at trafikken sjenerte landbruksdriften, og kommunen tok, et stykke på vei, hensyn til eiernes ønsker. Det ble satt opp gjerder og serveringen ble innstilt. Etter en dom i overretten, ble veien tillatt brukt bare for tilsyn og vedlikehold av vannverket, og vedlikeholdet av veien ble innstilt. Kommunen måtte også betale erstatning for å ha redusert kvernvannet til mølla i Virikbekken. På toppen av det hele, viste det seg også at trærne som var plantet rundt dammen, ødela vannet etterhvert som de vokste til. Uheldigvis hadde man i det alt vesentlige plantet bjerketrær, og løvet fra trærne forsuret vannet. Derfor ble alle trærne hugget ved århundreskiftet. Nye trær ble så plantet, for det meste furu og gran. Det er disse trærne som i dag omgir dammen. Dammen ble for øvrig utvidet i 1911, og senere også endret i 1970-årene, i forbindelse med utvidelsen av Krokemoveien.

Neste kapittel i parkens historie startet etter andre verdenskrig, da arbeidet med å etablere en idrettspark ble påbegynt. I det første møtet i bystyret etter frigjøringen, 15. august 1945, holdt ordfører Per Gulliksen først en programtale om de foreliggende arbeidsoppgaver, hvor han berømmet idrettsungdommen for deres innsats i krigsårene. Ifølge Sandefjords Blad for 16. august 1945, sa ordføreren videre at:

«Idretten er det vel ikke delte meninger om. Alle er på det rene med at dette er en samfundssak som har stor fysisk og psykisk betydning. Allerede før krigen var det fremme planer om et større anlegg ved Bugårdsdammen. Vi har nå tatt saken opp igjen, og vil gå inn for å erhverve arealene, om nødvendig ved ekspropriasjon.»

Den 16. desember 1946 vedtok så bystyret, mot 3 stemmer, et forslag fra Idrettsutvalget om kjøp av vel 170 daa mark ved Bugårdsdammen, for å anlegge en folke- og idrettspark. Arkitektene Midttun og Skottun sto for planleggingen og la fram ferdige planer sommeren 1947. Utbyggingen startet med masseflytting og grovplanering våren 1948. På grunn av dårlige grunnforhold med bl.a. kvikkleire, ble arbeidet ikke ferdig før i 1952.

A/S Sandefjord Stadion eide og drev på dette tidspunktet «Gamle stadion», som var kommunens hovedanlegg for idrett. Kommunen var hovedaksjonær i selskapet, mens noen private og Stadionklubbene (Sandefjord Ballklubb, Sandefjord Turn og idrettsforening/STIF, og Sandefjord Skøyteklubb) var medaksjonærer. Alt i 1949 ble det inngått en overenskomst om felles drift av «Gamle stadion» og den nye idrettsparken. I årene 1952-1959 ble treningsfelt/skøytebane, veisystem, svømmestadion, tennisbaner, ishockeybane med lys, og parkmessige arbeider nord for dammene anlagt, og det første garderobebygget ble innviet i 1955. Noe senere, 21. juni 1961, vedtok bystyret den såkalte «Stadionavtalen» mellom Sandefjord kommune og A/S Sandefjord Stadion, om utbygging av Bugården idrettspark og overdragelse av «Gamle stadion» til kommunen. Avtalen innebar at A/S Sandefjord Stadion ga fra seg sine andeler i «Gamle stadion», mot å få tilsvarende konkurranse- og treningsforhold i den nye idrettsparken, med fortrinnsrett til bruk av anleggene der. Den endelige avtalen om overdragelse er datert i 1966. STIF og Sandefjord kommune har senere gitt Runar IL anledning til å benytte friidrettsanlegget på tilsvarende vilkår, etter en avtale inngått i 1994.

Den 22. juni 1972 ble Bugårdsparken innviet med stor stas. Da var den fullført, i alt vesentlig etter de planer som ble vedtatt i 1947. I årene som har gått siden den gang, er parken utvidet med flere idrettsanlegg, og flere av anleggene har blitt oppgradert. Idrettsanleggene i parken har vært benyttet til en lang rekke ulike aktiviteter og konkurranser, fra lokale klubbmesterskap og kretsmesterskap, til Norgesmesterskap og Europacup i ulike idrettsgrener.

Det har til tider vært en viss diskusjon om hvordan «Stadionavtalen» skal tolkes og forstås, bl.a. mht. bruk av og fortrinnsrett til ulike anlegg. Dette resulterte i at Kultur- og fritidsutvalget i 2015 vedtok retningslinjer for bruk av kommunale idrettsanlegg i parken, etter dialog med Stadionklubbene og Idrettsrådet. Retningslinjene fastslår bl.a. at:

Utarbeidet og tilrettelagt av Lardex Bildeklubb. net